ITALIENSK SPISET BRACCO

Bracco Italiano er en av de eldste og mest prestisjefylte italienske pointinghundrasene og representerer en historisk verdi for den nasjonale jakthundscenen. Kraftig, men likevel harmonisk, med en skarp luktesans, en sikker poeng og en naturlig predisposisjon for apportering, har den fremfor alt en dypt særegen arbeidsstil, der den lange, raske traven er et av rasens definerende kjennetegn.

Historien til den italienske pekeren spenner over århundrer med jaktutvikling: fra hunder brukt til å finne fugler for fangst med garn til moderne riflejakt. Kunstneriske bevis som går tilbake til middelalderen dokumenterer tilstedeværelsen i Italia av hunder som er overraskende like den nåværende typen.

På bakken bør ikke Bracco Italiano bare betraktes som en tregere hund enn de store britiske galopphestene. Dens jaktfilosofi er annerledes: metode, lukteevne, tilknytning, tilpasning til terrenget og tolkning av lukt er elementene som definerer dens effektivitet.

Italiensk pekerhund: identitetskort

De viktigste jaktferdighetene til den italienske pekeren

Karakterene er veiledende og beskriver egenskapene som vanligvis forbindes med rasen. Egenskapene til en individuell hund avhenger av genetikk, blodslinje, seleksjon, erfaring og trening.

Den italienske pekeren i noen få ord: lukt, metode og stil

For å virkelig forstå den italienske pointeren på jakt, er det nødvendig å observere den uten å bruke britiske pointerhunder som eksklusiv referanse.

Pekeren har sin egen arbeidsfilosofi. Søket må være effektivt og tilpasset terrenget, mens handlingen domineres av behovet for kontinuerlig å løse de lukteproblemene den støter på.

Hunden jobber hovedsakelig med hodet hevet, stiller spørsmål ved vinden og endrer gradvis oppførsel og fart når den oppfatter en interessant utstråling.

Resultatet er en stil der kraft, eleganse, forsiktighet og praktisk jakt sameksisterer på en måte som er vanskelig å forveksle med andre rasers.

Opprinnelsen og historien til den italienske pekeren

Den italienske pointeren er en rase av gammel italiensk opprinnelse . Historien følger utviklingen av fuglejaktteknikker over mange århundrer.

Før skytevåpen kom, ble pekehunder brukt til å finne vilt som var ment for fangst gjennom garn. Etter hvert som jaktteknikkene utviklet seg, tilpasset pekehunden seg gradvis til jakt med rifle.

Et av de mest fascinerende vitnesbyrdene om rasens alderdom kommer fra italiensk kunst. Avbildninger fra 1300-tallet dokumenterer jakthunder som kan spores tilbake til Bracco Italiano med overraskende morfologisk og funksjonell kontinuitet.

Spesielt betydningsfull er representasjonen som tilskrives konteksten til Allegorien om godt styresett av Ambrogio Lorenzetti , laget på 1300-tallet i Palazzo Pubblico i Siena.

Andre kunstneriske og dokumentariske vitnesbyrd bekrefter disse hundenes tilstedeværelse og prestisje i de påfølgende århundrene.

Den italienske pekeren i renessansens domstoler

Under renessansen var pointerhunder spesielt verdsatt av det italienske aristokratiet og ble avlet ved noen av de viktigste hoffene på halvøya.

Rasens historie er sammenflettet med store familier som Medici, Gonzaga og Estensi , for hvem jakt ikke bare var en rekreasjonsaktivitet, men en viktig del av den aristokratiske kulturen.

Italienske pointerer fikk gradvis et rykte som overskred halvøyas grenser. Frem til 1700-tallet ble eksemplarer fra Italia også sendt over Alpene og bidro til hundelandskapet som flere kontinentale pointerraser skulle utvikle seg fra.

Krisen til den italienske pekeren på 1800-tallet

Rasens historie har ikke bare vært preget av perioder med stor prestisje.

I løpet av 1800-tallet gikk den italienske pointeren gjennom en spesielt vanskelig periode. Sosiale og jaktmessige endringer, og den påfølgende spredningen av mer moderne og dynamiske utenlandske raser, førte til en gradvis nedgang i popularitet.

En del av befolkningen ble også overvektig og mistet noen av de atletiske egenskapene som er nødvendige for en moderne stående hund.

Rasens overlevelse var mulig takket være arbeidet til entusiaster og oppdrettere som bevarte linjene som det påfølgende gjenopprettingsarbeidet skulle bygges på.

Gjenfødelsen av den italienske pekeren

I løpet av det tjuende århundre startet viktig arbeid med sikte på å gjenopprette en moderne, atletisk og funksjonell italiensk pointer , uten å miste rasens historiske kjennetegn.

En grunnleggende rolle ble spilt av Società Amatori Bracco Italiano – SABI , som har beskyttet og promotert rasen siden 1949.

Moderne utvalg har gradvis fokusert på energiske, slanke og dynamiske individer som er i stand til å konkurrere på bakken, samtidig som de opprettholder de egenskapene til bevegelse, psyke og stil som gjør den italienske pointeren umiddelbart gjenkjennelig.

En italiensk pointer var den første hunden som ble registrert i stamboken.

En historisk detalj vitner om den symbolske rollen rasen har i italiensk hundeavl.

Da det som skulle bli det nåværende nasjonale hundesystemet ble født i 1882, var den første hunden som ble registrert i den italienske stamboken nettopp en italiensk pointer.

Motivet het Falco og ble født i 1875.

Dette er en spesielt viktig detalj: en av de eldste rasene i vår jakttradisjon inntar også symbolsk førsteplassen i den offisielle genealogien til moderne italiensk hundeavl.

Morfologi av den italienske pekeren

Den italienske pointeren er en hund med en sterk og harmonisk bygning , med et kraftig utseende som imidlertid ikke må bli tung.

De mest funksjonelle forsøkspersonene har slanke lemmer, tydelig muskulatur og veldefinerte linjer.

Hodet er et av rasens mest karakteristiske trekk. Det er langt, skulpturert og umiddelbart gjenkjennelig, med divergerende kraniofaciale akser og en særegen ansiktskonformasjon.

De lange, hengende ørene bidrar til pointerens typiske uttrykk, mens den store snuten visuelt demonstrerer viktigheten av luktesansen i dens jaktfunksjon.

Alt i alt skal hunden virke kraftfull uten å være tung, elegant uten å være skjør.

Hvit-oransje og roinbrun: fargene til den italienske pekeren

To fargeuttrykk er spesielt knyttet til bildet av den italienske pointeren: hvit-oransje og roan-brun.

Pelsen kan være hvit, hvit med oransje eller ravfargede flekker, hvit med brune flekker eller med forskjellige former for marmorering og brunfarging som foreskrevet i standarden.

Hos den brune roanen skaper kombinasjonen av hvite og brune hår en av de mest karakteristiske og umiddelbart gjenkjennelige pelsene i italiensk hundeavl.

Pelsen er kort, tett og skinnende, finere og kortere på hodet, ørene og fremre deler av lemmene og føttene.

Den italienske pointerjakten: Hvordan det fungerer

Den italienske pointerens arbeid representerer et av de mest fascinerende aspektene ved rasen fordi den følger en kodifisert stil som er dypt knyttet til dens historie.

Hunden må fortsette ved å kontinuerlig prøve å løse luktproblemet. Den løper ikke bare for å dekke så mye terreng som mulig: den tolker vinden, omgivelsene og mulige lukter.

Vognen er generelt høy og edel. Når den kjenner en interessant duft, endres handlingen gradvis, og hunden prøver å bestemme dens opprinnelse og natur.

Denne evnen til å bevege seg fra søken til konstateringsfasen og til slutt til stopp utgjør et av de mest karakteristiske uttrykkene for stilen hans.

Travet til den italienske pointeren: rasens signatur

Hvis det finnes én egenskap som umiddelbart kan identifisere den italienske pointeren på bakken, er det sannsynligvis dens lange og raske trav.

Det er ikke bare en bevegelsesmåte, men et element som er nært knyttet til rasens psykologi og jaktfunksjon.

Under søket må traven være livlig, produktiv og i stand til å la hunden utforske terrenget, samtidig som den opprettholder konsentrasjonen som er nødvendig for luktesansen.

Arbeidsstandarden tillater noen galoppfaser når visse objektive situasjoner rettferdiggjør det, men når hunden faktisk går inn i løsningen av luktespørsmålet, forblir den karakteristiske gangarten trav.

Det er nettopp denne spesielle balansen mellom fart og kontroll som gjør arbeidet til en stor italiensk pointer dypt forskjellig fra arbeidet til en pointer eller en setter.

Jakten på den italienske pekeren

Søket etter den italienske pointeren må være flittig, effektivt og fremfor alt tilpasset terrenget.

I åpne områder kan den utvikle seg gjennom brede og godt fordelte diagonaler, slik at hunden effektivt kan utforske territoriet.

I den tette skogen må imidlertid handlingen bli mer avgrenset og nøyaktig.

Denne evnen til spontant å endre amplitude, hastighet og søkemodus utgjør en av rasens store praktiske verdier.

En god peker bruker ikke ett enkelt skjema uavhengig av miljøet: han leser terrenget og modifiserer arbeidet sitt.

Den italienske pekerens luktesans

Den italienske pointerens lukteevne representerer en av styrkene som historisk sett er knyttet til rasen.

Mens den leter, pleier hunden å holde hodet høyt for å spørre vinden og identifisere utstrålingene som kommer fra viltet.

Når den oppdager en interessant lukt, endrer den gradvis oppførselen. Hunden senker farten og prøver å finne kilden.

Evnen til å skille en enkel, sporadisk utstråling fra en som virkelig fører til naturen, representerer et av elementene der erfaring og naturlig kvalitet smelter sammen.

Tilnærmingen: et av de mest fascinerende øyeblikkene

Når pekeren oppfatter en utstråling som den synes er interessant, kan den begynne en ekstremt karakteristisk tilnærmingsfase.

Bevegelsen blir gradvis langsommere og mer forsiktig. De siste stegene kan være spesielt målte, ettersom hunden prøver å nå riktig avstand uten å legge for mye press på viltet.

Det er på dette stadiet at en av rasens mest raffinerte egenskaper dukker opp: evnen til å forvandle en atletisk handling til en kontrollert, plastisk og nesten katteaktig bevegelse.

Den italienske pekerens stopp

Den italienske pekerens holdning må være et uttrykk for den sikkerheten som oppnås gjennom analysen av utstrålingen.

Hunden slutter gradvis å bevege seg fremover og inntar en våken, kontrollert og trygg stilling.

Et godt poeng bør ikke bare bedømmes ut fra estetikk. Det som betyr noe er hundens presisjon i å identifisere viltet og dens evne til å opprettholde kontroll, slik at jegeren kan nærme seg.

I det store subjektet fremstår ikke søk, tilnærming og stopp som separate øyeblikk, men som suksessive faser av den samme olfaktoriske resonnementet.

Guiden til den italienske pekeren

Når viltet har en tendens til å bevege seg bort, kommer evnen til å veilede inn i bildet.

Pointeren må opprettholde kontakt med utstrålingen og bevege seg forsiktig, og tilpasse bevegelsen sin til dyrets oppførsel.

Sporing krever balanse. En hund som er for hastig risikerer å tvinge frem leken; en altfor forsiktig hund kan miste kontakten.

Erfaring og kunnskap om de forskjellige artene gjør at den voksne pointeren gradvis finner den rette balansen.

Apporteringen hos den italienske pointeren

Tilbøyeligheten til apportering er dypt forankret i rasens funksjon. Den offisielle standarden understreker at Bracco Italiano av natur er en utmerket apportør.

I praktisk jakt betyr dette at arbeidet ikke nødvendigvis slutter med avgang og skudd.

Hunden må bidra til å gjenvinne det felte viltet, nok en gang ved å bruke luktesansen og samarbeidsevnen.

En naturlig, trygg og korrekt apportering fullfører bildet av pekeren som et komplett pekehjelpemiddel.

Den italienske pekeren på patridgejakt

Holdning: ★★★★★

Grå rapphøne er en av artene der det er mulig å fullt ut sette pris på den klassiske stilen til den italienske pointeren.

Åpne miljøer lar hunden utvikle et bredt og ordnet søk, arbeide med hevet hode og bruke vinden effektivt.

Evnen til å oppdage lukten på avstand og gradvis løse den opp igjen fremhever rasens flotte lukteegenskaper.

Den italienske pekeren i fasanjakt

Holdning: ★★★★★

Fasanjakt krever ofte en hund som er i stand til å tolke et viltdyr som er tilbøyelig til å forfølge og bruke vegetasjon for å unnslippe presset fra assistenten.

Metode, forsiktighet i veiledning og evnen til å tilpasse søket gjør den italienske pekeren spesielt interessant for denne arten.

Tilbøyeligheten til å apportere fullfører også arbeidet etter skuddet, spesielt når viltet faller ned i vegetasjonen.

Den italienske pekeren i vakteljakt

Holdning: ★★★★★

Vaktelen lar deg forbedre dine lukteevner og presisjon i lokalisering.

Pekeren må korrekt tolke utstråling som kan påvirkes av temperatur, vind og vegetasjonsegenskaper.

Det metodiske søket og den naturlige predisposisjonen for å jakte gjør at rasen effektivt kan takle også denne tradisjonelle jakten.

Den italienske pekeren i skogsneppejakt

Holdning: ★★★★☆

Den italienske pekeren kan være en ekstremt effektiv skogsneppejeger når den har spesifikk erfaring i skogen.

I dette miljøet må jegeren redusere søkeområdet, opprettholde god kommunikasjon og lære å tolke komplekse utstrålinger forårsaket av vegetasjon, uberegnelig vind og viltets atferd.

Det flittige og omhyggelige søket som pointeren kan utvikle i skogen representerer en viktig fordel.

Som med alle spissraser, er den sanne skogsneppespesialisten født av kombinasjonen av genetikk, naturlige egenskaper og erfaring opparbeidet med vilt.

Den italienske pekeren på patridgejakt

Holdning: ★★★★☆

Rapphønsjakt krever utholdenhet og evne til å jobbe i ofte utfordrende terreng.

En atletisk trent pointer kan også effektivt takle disse miljøene, og dra nytte av sine egenskaper som langdistanseløper og sin evne til å opprettholde en lønnsom bevegelse over lengre perioder.

Det ideelle terrenget for den italienske pekeren

En av de sterke sidene ved den italienske pointeren er evnen til å tilpasse arbeidet sitt til terrengets egenskaper.

På de store slettene kan den øke sin bredde og initiativ. I skogen må den bli mer omhyggelig. I collinae montagna må i stedet kombinere motstand, metode og evnen til å tolke vinden.

Denne tilpasningsevnen bidrar til å forklare hvorfor rasen historisk sett har blitt ansett som en hjelpehund som er i stand til å takle forskjellige former for fjærviltjakt.

Er den italienske pekeren virkelig en treg hund?

En av de mest vedvarende klisjeene om den italienske pointeren gjelder dens påståtte treghet.

Dette er en misvisende tolkning.

Den moderne pointeren må ha en lang, rask og effektiv trav . Bare fordi den typiske gangarten ikke er den oppgitte galoppen til en pointer, betyr det ikke at hunden må være langsom.

Moderne avl søker atletiske og dynamiske individer, som er i stand til å dekke bakken effektivt samtidig som de opprettholder typisk bevegelse.

Den virkelige sammenligningen bør derfor ikke være mellom en rask hund og en langsom hund, men mellom to forskjellige jaktfilosofier.

Den italienske pekeren som en terrenghund

En annen interessant egenskap ved rasen er evnen til å opprettholde ytelsen under langvarig aktivitet.

Pointeren tolkes ofte som en ekte langdistansejeger : en hund som må kunne arbeide over lengre tid samtidig som den opprettholder konsentrasjon og effektivitet.

Travet, når det støttes av korrekt konstruksjon og tilstrekkelig atletisk forberedelse, lar deg dekke terreng med et spesielt gunstig forhold mellom fart og energiforbruk.

Denne funksjonen blir viktig under lange jaktdager, når evnen til å opprettholde kontinuitet kan være mer nyttig enn maksimal hastighet uttrykt i korte perioder.

Hvordan gjenkjenne en god italiensk pointer på bakken

En god pointer bør ikke bedømmes utelukkende etter skjønnheten i pekingen eller bredden i søket.

Hele arbeidet må overholdes:

trav, hodebæring, bruk av vinden, metode, lukteevner, forbindelse, innkjøring, peking, driv, apportering og tilpasning til terrenget.

Kvalitet kommer fremfor alt fra kontinuiteten mellom disse ulike fasene.

Den store italienske pointeren gir inntrykk av å ikke foreta unyttige bevegelser: enhver endring i retning eller hastighet oppstår fra behovet for å forstå hva snuten oppfatter.

Karakteren til den italienske pekeren

Den italienske pointeren er generelt en seriøs, intelligent og føyelig hund med stor læringsevne.

Samarbeid med jegeren er en viktig del av personligheten hans.

Dette betyr imidlertid ikke at den skal mangle initiativ. I felten må den ha tilstrekkelig autonomi til å tolke miljøet og viltet, samtidig som den opprettholder et funksjonelt forhold til sin fører.

Hans følsomhet antyder en konsekvent og progressiv utdanning, og unngår unødvendig harde systemer som kan undergrave tillit og samarbeid.

Forholdet mellom den italienske pekeren og jegeren

Tilknytningen er et av de historisk viktige kjennetegnene ved rasen.

Pointeren ble valgt ut til å jakte sammen med mennesker og må derfor tolke førerens retning og bevegelser uten å kreve konstant tilbakekalling.

Det ideelle forholdet kombinerer autonomi og samarbeid: hunden tar initiativ til å løse problemene den møter, men arbeidet dens forblir alltid integrert i jegerens jakthandling.

Trening av den italienske pekeren

Treningen av den italienske pointeren må respektere rasens karakter og naturlige egenskaper.

Utdanning og tilbakekalling

Det første målet må være å bygge et solid forhold til den unge hunden gjennom sosialisering, tilbakekalling og riktig daglig håndtering.

De første utfluktene på bakken

Den unge pointeren må få muligheten til å utforske og utvikle sitt initiativ. For rigide inngrep kan svekke selvtilliten og den naturlige søkelysten hans.

Møtet med spillet

Kontakt med ville dyr er en grunnleggende del av treningen. Det er gjennom erfaring at hunden lærer å skille mellom forskjellige lukter og tolke atferden til forskjellige arter.

Stoppet

Den naturlige predisposisjonen må gradvis befestes, slik at sikkerhet og korrekthet prioriteres fremfor en kunstig konstruksjon av posisjonen.

Guiden

Med erfaring må hunden lære å følge med i det bevegelige spillet uten å legge for mye press.

Overføringen

Rasens naturlige predisposisjon kan forbedres fra ung alder gjennom progressive og positive øvelser.

Vanen med å skyte

Det bør introduseres gradvis og uten tvang, helst ved å assosiere støyen med positive jaktopplevelser.

Atletisk trening for den italienske pekeren

Pointerens kraftige struktur gjør det spesielt viktig å holde hunden i god fysisk form.

Overvekt er en fiende for både jakteffektivitet og generell helse.

Før sesongen må treningen være progressiv og rettet mot å utvikle kardiovaskulær utholdenhet, muskeltonus, traveffektivitet og fotstyrke.

En riktig trent pointer kan klare lange dager samtidig som den opprettholder konstant og effektiv bevegelse.

Stell av den italienske pekeren etter jakten

Den korte pelsen gjør den lettere å håndtere, men hunden bør likevel sjekkes nøye etter hver tur.

Spesiell oppmerksomhet må rettes mot ører, øyne, føtter, putene, mellomrommene og huden.

Store, hengende ører fortjener regelmessige kontroller, spesielt etter arbeid i fuktige eller vegeterte omgivelser.

Eventuelle torner, skavsår, skrubbsår eller parasitter som samles under aktiviteten må også raskt identifiseres.

Helse og håndtering av den italienske pekeren

Valget av valp bør tas med utgangspunkt i oppdrettere som jobber seriøst med helse, karakter, funksjonell morfologi og jaktegenskaper.

Det er lurt å finne ut om helsekontrollene som utføres på oppdretterne og egenskapene til de genealogiske linjene.

Hos hunder som er beregnet på jakt, er det spesielt viktig å opprettholde riktig vekt, progressiv atletisk trening, tilstrekkelig ernæring, forebygging mot parasitter og regelmessige veterinærkontroller.

Er Bracco Italiano den rette jakthunden for deg?

Den italienske pointeren er spesielt egnet for jegeren som setter pris på en metodisk, sammenhengende og motstandsdyktig hund med god luktesans.

Det er en rase å velge, spesielt hvis du elsker å observere og forstå hjelpepersonens arbeid, fordi en god del av sjarmen kommer nettopp fra den progressive tolkningen av utstrålingen.

Den krever aktivitet, fysisk forberedelse og en eier som er villig til å forbedre dens egenskaper uten å prøve å forvandle den til en kopi av en hund som tilhører en annen jaktskole.

Italiensk pekerhund: Styrker og aspekter å vurdere

Italiensk pointer og italiensk spinone: Hva er forskjellene?

Den italienske pointeren og den italienske spinone representerer de to store historiske italienske uttrykkene for den kontinentale pointerhunden, men de har forskjellige morfologiske og funksjonelle egenskaper.

Pointeren har en kort pels, en elegant og kraftig kroppsbygning og en typisk travbevegelse i høye steg.

Spinone-rasen kjennetegnes av sin harde pels, en spesiell rustikkhet og en god evne til å takle vanskelig vegetasjon og terreng.

Begge er sterkt knyttet til den italienske jakttradisjonen og deler egenskaper som lukt, metode, poeng, tilknytning og utholdenhet , men de uttrykker dem gjennom forskjellige rasestiler.

Italiensk peker og kurzhaar

Sammenligningen mellom den italienske pointeren og Kurzhaar bringer sammen to forskjellige tolkninger av den kontinentale pointerhunden.

Kurzhaaren er generelt preget av en raskere og mer atletisk aksjon, med et viktig kall for allsidighet.

Den italienske pointeren, derimot, opprettholder en stil som er dypt preget av trav, hodebæring og den progressive tolkningen av utstrålingen.

Begge kan være ekstremt effektive hjelpemidler, men valget avhenger av terrenget, viltet og fremfor alt hvilken type arbeid jegeren ønsker å se i hunden sin.

Italiensk pointer og pointer: Trav kontra galopp?

Sammenligningen mellom den italienske pointeren og den engelske pointeren er spesielt interessant fordi den lar oss forstå hvor forskjellige to flotte skoler av pointinghunder kan være.

Pointeren representerer et av de høyeste uttrykkene for fart, galopp og god jakt.

Den italienske pointeren bygger i stedet bevegelsen sin hovedsakelig gjennom trav, metode og luktetolkning.

Det ville imidlertid være feil å redusere sammenligningen til hvilken av de to som er raskest. Begge er et resultat av forskjellige utvalgsfilosofier, utviklet for å oppnå samme mål gjennom forskjellige metoder: å effektivt finne og stoppe vilt.

Italiensk peker og bretonsk

Selv sammenligningen mellom den italienske pointeren og bretonsk spaniel fremhever to forskjellige tolkninger av den kontinentale pointerhunden.

Bretoneren er mye mer kompakt og har generelt en livlig, smidig og dynamisk aksjon.

Pointeren er større i størrelse og kroppsbygning og utvikler et søk som er sterkt preget av dens travstil.

Begge kan tilby god forbindelse, stopping og rapportering, men gjennom dypt forskjellige arbeidsmetoder.

Lignende raser som den italienske pointeren å vite

Alle som setter pris på den italienske pointeren bør også lære mer om andre viktige pointerraser.

Spinone Italiano – den andre store italienske ståhundrasen, rustikk, motstandsdyktig og kjennetegnet av sin hardføre pels.

Kurzhaar – tysk korthåret kontinental, atletisk og allsidig.

Brittany Spaniel – kompakt, dynamisk og spesielt allsidig fransk kontinental spaniel.

Ungarsk pointer eller vizsla – en elegant kontinental pointerhund kjennetegnet av sin typiske gyldne pels.

Engelsk pointer – stor britisk galoppør og internasjonal standard for fart, jakt og stil.

Hvorfor velge en italiensk pointer til jakt?

Å velge en italiensk pointer betyr ikke bare å velge en jakthund, men et av de eldste uttrykkene for italiensk hunde- og jaktkultur.

Dens verdi bør imidlertid ikke begrenses til historien. Den moderne pointeren, når den avles gjennom virkelig funksjonelt orientert seleksjon, er en atletisk, robust hund som er i stand til jaktprestasjoner på høyt nivå.

Lukt, trav, metode, tilkobling, peking, føring og apportering er komponentene i en kompleks stil som når sitt maksimale uttrykk når hunden får jobbe i henhold til sin natur.

Dette er sannsynligvis det mest fascinerende aspektet ved den italienske pointeren : å ha klart å krysse århundrer med jaktevolusjon, samtidig som den har opprettholdt en umiddelbart gjenkjennelig identitet, og samtidig fortsatt er en moderne, effektiv og dypt funksjonell hjelpehund i dag.