GOLDEN RETRIEVER

Golden retrieveren er en av de mest kjente hunderasene i verden, men dens utbredte popularitet som familiehund har delvis tilslørt funksjonen den faktisk ble valgt for: å være en jakthund spesialisert i å hente felt eller såret vilt , i stand til å arbeide både på land og i vann.

Bak det elegante utseendet, den generelt vennlige naturen og den lange, gyldne pelsen ligger en ekte jakt-retriever, utviklet i Storbritannia for å jobbe sammen med jegere under jakt på store skotske og britiske eiendommer. Hunden måtte observere aktiviteten, huske viltets landingssted, nå det raskt, bruke luktesansen når det var nødvendig, og hente dyret med et grep som var skånsomt nok til å unngå å skade det.

Tradisjonell avl har favorisert intelligens, balanse, et sterkt apporteringstrang, vilje til å gjete hunder og en unik evne til å jobbe samtidig som den opprettholder et nært bånd med føreren. Golden retrieveren er derfor mindre uavhengig enn noen jaktraser og finner samarbeid blant sine styrker.

Et eksemplar fra funksjonelle linjer kan være ekstremt forskjellig, i struktur og oppførsel, fra bildet av den tunge, kraftig fjærkledde golden retrieveren som ofte observeres i utstillingssammenhenger. Arbeidshunden har generelt en tendens til å være mer atletisk, slank, rask og svært motivert for apportering og søk.

Vann, myrer, sivområder, enger, jordbruksland og skog er miljøer der golden retrieveren kan utfolde sine kvaliteter fullt ut. Dens funksjon er ikke å oppsøke og stoppe vilt slik som en pointer eller setter, men å fullføre jakten ved å sørge for effektiv og ansvarlig gjenoppretting av felt eller skadet vilt.

Golden Retriever: rasedatablad

Golden Retrieverens opprinnelse og historie

Historien til golden retrieveren er nært knyttet til transformasjonen av britisk jakt på 1800-tallet. Forbedrede skytevåpen og den økende populariteten til organisert jakt økte behovet for hunder som var i stand til å apportere felt vilt nøyaktig i ofte vanskelig terreng og i nærvær av bekker, innsjøer og myrer.

Utvalget av rasen er tradisjonelt knyttet til den skotske eiendommen Guisachan og arbeidet til Dudley Marjoribanks, Lord Tweedmouth , som i løpet av det nittende århundre startet et systematisk utvalg med utgangspunkt i gulfargede retrievere og vannhunder som ble brukt i regionen.

En nøkkelrolle tilskrives krysningen mellom en gul retriever ved navn Nous og en tispe av tweedvannspaniel ved navn Belle . Fra denne linjen og påfølgende paringer med andre retrievere og jakthunder ble de egenskapene som skulle gi opphav til den moderne golden retrieveren gradvis etablert.

Tweed-vannspanielen er nå utryddet, men dens bidrag anses som spesielt viktig på grunn av dens tilbøyelighet til å svømme, dens beskyttende pels og dens evne til å fungere i vannmiljøer.

Rasen ble opprinnelig ansett som en variant av flatcoated retrievere, men ble senere anerkjent som en uavhengig type. I løpet av det tjuende århundre oppnådde golden retrieveren en ekstraordinær popularitet over hele verden.

Denne populariteten forvandlet den gradvis til en selskaps-, assistanse- og sosial brukshund, men dens opprinnelse er tydeligvis fortsatt en britisk jaktretriever.

Funksjonelt utvalg: en hund skapt for å apportere, ikke bare for å følge

Den opprinnelige funksjonen krevde svært spesifikke egenskaper. Hunden måtte holde seg nær jegeren under aksjonen, observere viltets flukt og huske hvor det landet.

Når kommandoen om å hente dyret kom, måtte hunden sette av sted med besluttsomhet, raskt nå det angitte området og hente dyret. Hvis viltet ikke var på det forventede stedet, måtte hunden bruke luktesansen og sin egen søkeevne.

Det var spesielt viktig å berge den skadde. En såret, men fortsatt mobil fasan eller and kan raskt bevege seg bort fra treffpunktet. Apportøren må derfor ha utholdenhet og evnen til å følge et spor.

Utvalget har også favorisert en myk munn . Hunden må bære byttet uten å klemme det for mye, og dermed unngå unødvendig skade på viltet.

Disse egenskapene utgjør fortsatt forskjellen i dag mellom en enkelt velavlet Golden Retriever og en ekte arbeids-Golden Retriever.

Generelt utseende og konstruksjon

Golden retrieveren skal virke symmetrisk, balansert, kraftig, aktiv og velbygd . Strukturen skal uttrykke styrke uten tyngde og tillate hunden å jobbe i lengre perioder.

Kroppen er velproporsjonert, med et dypt bryst, velutviklede ribbein og en sterk korsrygg. En hund som er ment for å svømme, løpe og bære vilt krever et effektivt hjerte-lungesystem og en struktur som er i stand til å opprettholde kontinuerlig aktivitet.

Bakparten skal gi kraftig skyvkraft, mens forparten skal tillate god rekkevidde. Den ideelle bevegelsen er flytende og regelmessig, uten sideveis spredning eller overdrevent anstrengende bevegelser.

For arbeidshunder er det spesielt viktig å unngå overvekt. En overvektig golden retriever mister raskt effektivitet, spesielt når den navigerer i vann, gjørme og tett vegetasjon.

Hode og uttrykk

Hodet er et av rasens mest gjenkjennelige kjennetegn. Det må være balansert og godt meislet , med en bred, men ikke grov, hodeskalle og et veldefinert stopp.

Snuten er kraftig, bred og dyp, med en lengde omtrent proporsjonal med hodeskallens. Kjevene må være sterke og i stand til å bære vilt.

Øynene er mørkebrune og godt plassert, med et karakteristisk vennlig og intelligent uttrykk.

Ørene er av moderat størrelse og plassert omtrent i øyehøyde.

Nesen bør helst være svart. En godt åpen nese er naturlig nok funksjonelt viktig hos en hund som må bruke luktesansen intensivt.

Nakke, bryst og bæreevne

Halsen skal være av god lengde, slank og muskuløs. Dette er ikke bare et estetisk trekk: en retriever må kunne løpe og svømme mens den holder relativt tungt vilt i munnen.

Å bære en voksen fasan eller en and av god størrelse krever riktig kraftfordeling mellom kjever, nakke, skuldre og rygg.

En dyp brystkasse støtter pusten under intenst arbeid. Ribbeina bør være godt utviklet uten at kroppen føles for tung.

Korsryggen er sterk og muskuløs, et viktig element for fremdrift under løping og svømming.

Lemmer, føtter og bevegelse

Forbena er rette, med god benstamme og skikkelig skrånende skuldre. Bakparten er kraftig og godt vinklet.

Føttene er runde, kompakte og ofte beskrevet som «katteføtter» , med tette tær og sterke puter.

Riktig bevegelse gjør at hunden kan dekke terreng økonomisk. Gangarten skal være kraftig, men likevel flytende, med god rekkevidde og sterkt driv.

En retriever må ikke bare ha vakre skritt for utstilling: den må kunne opprettholde effektivitet i timevis i naturlig terreng.

Pelsen: beskyttelse mot vann, kulde og vegetasjon

Golden retrieveren har en glatt eller bølget pels, med rikelig med frynser og fremfor alt en tykk, vanntett underpels.

Denne strukturen stammer direkte fra dens opprinnelige jaktbruk. Hunden måtte gjentatte ganger gå inn i kalde vassdrag og innsjøer, samtidig som den opprettholdt tilstrekkelig termisk beskyttelse.

Underlaget begrenser vanninntrengningen mot huden, mens topplaget også beskytter mot kontakt med vegetasjon, gjørme og atmosfæriske forhold.

Frynsene er spesielt utviklet i nakkeregionen, på baksiden av lemmene, på magen og på halen.

Hos en hund som faktisk brukes til jakt, må pelsen fremfor alt være funksjonell . En overdrevent fyldig pels kan lettere holde på gjørme, frø og plantemateriale.

Fra lys gyllen til kremfarget

Standarden tillater alle nyanser av gull eller krem , forutsatt at pelsen ikke tenderer mot rødt eller mahogni.

Den store kromatiske variasjonen som observeres i rasen avhenger av de ulike seleksjonslinjene og preferansene som er utviklet i de forskjellige landene.

Britiske og amerikanske arbeidsemner kan ofte vise mer intense toner enn noen veldig lette europeiske showlinjer.

Farge bestemmer ikke naturlig jaktferdigheter. En retrievers kvalitet må vurderes gjennom struktur, temperament, helse, instinkt og arbeidsevne.

Arbeidsguldhunder og utstillingsguldhunder

Hos Golden Retrieveren kan skillet mellom arbeidslinjer og utstillingslinjer være spesielt tydelig.

Arbeidshunder har generelt en tendens til å være lettere, slankere og mer atletiske. Pelsen deres kan være mindre fyldig og har ofte en dypere gyllen fargetone.

Funksjonelt utvalg favoriserer apporteringslyst, fart, markering, lukt, stødighet og trenbarhet.

Overveiende viser linjer kan ha større beinmasse, større brystkasse, mer robuste hoder og spesielt rik pels.

Dette er ikke to forskjellige raser, men snarere selektive orienteringer som kan produsere hunder som er betydelig forskjellige i utseende og atferd.

For jegeren som virkelig ønsker å bruke Golden Retrieveren, er evalueringen av blodslinjene og foreldrenes arbeidsegenskaper derfor spesielt viktig.

Karakter: føyelighet og samarbeid som arbeidsverktøy

Golden retrieveren blir tradisjonelt beskrevet som føyelig, intelligent, naturlig hardtarbeidende, mild, vennlig og selvsikker.

Disse egenskapene bidro enormt til spredningen av rasen som familiehund, men opprinnelsen deres er dypt funksjonell.

En apporterende hund må være lett å kontrollere, selv under intens spenning. Den må observere et vilt som faller og forbli stille. Den må akseptere å bli dirigert i en retning den ikke ville ha valgt selv. Den må spontant hente byttet mot føreren i stedet for å holde det.

Føyelighet betyr derfor ikke en svak karakter. En god Golden Retriever må være selvsikker og i stand til å ta initiativ når den søker, samtidig som den opprettholder en sterk vilje til å samarbeide.

Forholdet til jegeren

Golden retrieveren fungerer spesielt bra når det er et solid og konsekvent forhold til føreren. Rasen har normalt en sterk predisposisjon for å observere mennesker og reagere på instruksjoner.

Denne egenskapen er spesielt viktig ved langdistansesøk. Ved hjelp av fløyte og håndsignaler kan jegeren dirigere hunden til et område bare han har sett.

Men når retrieveren kommer inn i riktig område, må den gradvis bli uavhengig og bruke luktesansen.

Den komplette Gyldne må derfor være håndterbar uten å bli avhengig og autonom uten å bli uavhengig.

Apportering: Et sentralt instinkt hos rasen

Ønsket om å plukke opp en gjenstand og bringe den tilbake til føreren er et av sentrale elementene i utvelgelsen av en Golden Retriever.

Denne predisposisjonen kan manifestere seg veldig tidlig hos valper. Små gjenstander, leker eller apportører plukkes opp og bæres spontant.

Hundeførerens jobb er å omdanne denne naturlige atferden til en ordnet og pålitelig apportering.

Hunden må lære å bare gå når den blir bedt om det, nå frem til gjenstanden, hente den riktig, returnere uten unødvendige omveier og overlevere den.

En høy naturlig motivasjon gjør prosessen mye enklere, men kvaliteten på hentingen avhenger fortsatt av seleksjon og trening.

Den myke munnen

Den såkalte myke munnen representerer en av egenskapene som tradisjonelt forbindes med golden retrieveren.

Hunden må bære viltet uten å holde det for hardt. Et for hardt grep kan skade dyret; et for løst grep kan føre til at det faller under transport.

Riktig oppførsel består av et stabilt og forsiktig grep.

Denne egenskapen er spesielt viktig for fjærvilt, hvor for høyt trykk kan forårsake betydelig skade.

Genetisk predisposisjon spiller en stor rolle, men feil trening kan skape tygge- eller besittelsesproblemer selv hos et naturlig veloppdragent individ.

Merking: Se, husk og oppnå

Markering er en grunnleggende ferdighet i jakt. Golden retrieveren må observere viltets flukt og huske stedet der det lander.

Hunden oppfatter ikke territoriet fra samme perspektiv som jegeren. Vegetasjon, helning og avstand kan gjøre det vanskelig å finne det nøyaktige området.

En erfaren retriever bruker trær, busker, kanter, endringer i strandlinjen og andre landemerker for å bygge et romlig minne om høsten.

Når den er sendt, når den raskt området og begynner et luktsøk bare hvis byttet ikke er umiddelbart synlig.

God markering reduserer energi og restitusjonstid dramatisk.

Flere rapporter

Under en jakt kan flere fuglevilt falle i rask rekkefølge. Golden retrieveren må kunne huske to eller flere fall og huske informasjonen mens den fullfører den første apporteringen.

Jegeren kan også bestemme seg for å endre rekkefølgen. Et såret dyr bør vanligvis prioriteres fremfor et som er definitivt dødt og lett å finne.

Hunden må derfor akseptere førerens valg selv når den spontant ville være orientert mot et nytt fall.

Flere apporteringer kombinerer hukommelse, selvkontroll, markering og vilje til å håndtere, og er en av de beste testene på en veltrent retriever.

Blind apportering: Stol på føreren din

Blind apportering er berging av et vilt som hunden ikke har sett falle.

I denne situasjonen må golden retrieveren starte i den retningen jegeren har angitt, uten å ha noen visuell informasjon selv.

Føreren bruker fløyte og håndsignaler for å stoppe og dirigere hunden til høyre, venstre eller fremover.

Når den når målområdet, mottar hunden søkekommandoen og bruker luktesansen til å lokalisere byttet.

Utfordringen ligger i å balansere lydighet og autonomi : hunden må stole på føreren sin til den når fallsonen; når den er der, må den kunne løse problemet ved hjelp av sine egne sensoriske evner.

Stødighet: å se spillet falle og forbli stille

Evnen til å holde seg i ro er et av de viktigste aspektene ved jaktretrieveren.

En hund som begynner å løpe av seg selv ved lyden av et skudd eller når den ser byttet sitt falle, kan skape farlige situasjoner og sette hele handlingen i fare.

Stødighet, derimot , lærer Golden Retriever at fall ikke automatisk signaliserer starten.

Hunden observerer, memorerer og venter.

Først når han mottar ordren, drar han for å bli frisk.

Denne evnen krever spesielt arbeid hos personer med et veldig sterkt ønske om å hente ting, nettopp fordi de må lære å kontrollere en svært motiverende atferd.

Å bringe tilbake fra vannet

Golden retrieveren har en sterk predisposisjon for vannarbeid . Den tykke, vanntette underpelsen, den kraftige kroppsbygningen og apporteringsinstinktet gjør den spesielt effektiv til å jakte på ender.

Hunden må gå ut i vannet uten å nøle, velge en effektiv bane og holde tempoet selv over lange avstander.

Enkel redning innebærer et dødt, synlig vilt dyr. De virkelige vanskelighetene begynner når dyret er skadet.

En and kan fortsette å svømme, dykke, bli blåst av vinden eller nå et sivområde. Retrieveren må da kombinere syn, lukt, erfaring og utholdenhet.

Hundens verdi blir spesielt tydelig nettopp når jegeren ikke ville være i stand til å gjenvinne viltet på egenhånd.

Golden Retriever og andejakt

Stokkand, krikkand, piggand, spidsand, gateand og andre Anatidae representerer en tradisjonell bruk som er helt i samsvar med rasen.

Mens den venter, må golden retrieveren holde seg rolig i skjulet eller i nærheten av jegeren. En hund som beveger seg konstant kan hindre fuglene i å komme seg.

I handlingsøyeblikket må han nøye observere og markere fallene.

Etter kommandoen, gå ut i vannet og fortsett mot det angitte området.

Arbeidet kan bli spesielt komplekst når flere vilt blir drept eller når skadet byttedyr når tett myrvegetasjon.

En veltrent retriever bidrar derfor ikke bare til jegerens komfort, men fremfor alt til reduksjon av tapt vilt.

Sivbed, sumper og vanskelige gjenopprettingsområder

I sivet blir synet nesten ubrukelig, og gyldenfisken må hovedsakelig stole på lukt.

En skadet and kan bevege seg gjennom små korridorer i vegetasjonen og stadig skifte retning.

Hunden må trenge gjennom lyet samtidig som den opprettholder motivasjon og oppmerksomhet. I noen tilfeller kan den forbli helt utenfor førerens synsfelt.

Her kommer verdien av erfaring frem: Golden retrieveren må kunne tolke lukter, lyder og bevegelser i vegetasjon og fortsette å lete selv når den ikke mottar noen veibeskrivelser.

Utholdenhet blir en essensiell egenskap.

Apportering fra bakken: Fasan, rapphøne og annet vilt

Golden retrieveren er ikke bare en vannhund. Den er en komplett apporteringshund og kan effektivt brukes til å hente fasan, grå rapphøne, rapphøne og andre fuglevilt som er skutt på land.

En såret fasan kan være en spesielt utfordrende test fordi den er i stand til å løpe raskt og bevege seg langt unna fallpunktet.

Hunden må nå det markerte området og raskt avgjøre om byttet fortsatt er der. Hvis ikke, må den starte et luktsøk.

Golden retrieveren må derfor kunne bytte fra en hovedsakelig visuell apportering til et reelt søk på sporet som viltet har etterlatt.

Den sårede villhunden: apportørens viktigste funksjon

Å hente inn såret vilt er sannsynligvis den viktigste og etisk mest betydningsfulle funksjonen til en golden retriever under jakt.

Et tilsynelatende bortkomment dyr kan fortsatt være i live og fortsette å vandre av gårde. Uten en skikkelig trent hund kan det hende det aldri blir funnet.

Golden retrieveren må ha utholdenhet, et sans for oppgaven og besluttsomhet . Den må ikke bare sjekke landingsstedet overfladisk.

Når den oppdager et spor, må den følge det og fortsette så lenge den har nyttige bevis.

Retrieverens funksjon er derfor ikke bare å gjøre restitusjonen enklere, men faktisk å redusere antallet drepte eller skadde dyr som ville bli igjen i området.

Luktesansen i arbeidet til en golden retriever

Golden retrieveren har generelt god luktesans og kan bruke den både i søk på nært hold og i apportering av skadet vilt.

Når den når falleområdet, kan den starte et systematisk søk ​​med nesen, og finne fjær, kroppslukt eller spor etterlatt av dyret under reisen.

Vindretningen påvirker arbeidet sterkt. En erfaren hund lærer gradvis å posisjonere seg slik at den lettere kan fange opp lukten.

Denne evnen bør utvikles under trening gjennom øvelser der hunden ikke kan stole utelukkende på synet.

Valpetrening

Hos valpen er prioriteten å opprettholde og styrke den naturlige trangen til å apportere.

De første øktene bør være korte og morsomme. En liten myk hantle kastes noen meter unna, og valpen oppfordres til å gå tilbake til føreren.

Å gi fra seg gjenstanden bør bli en positiv opplevelse. Å jage hunden eller stadig prøve å snappe den kan lett gjøre apporteringen til en besittelseslek.

Samtidig utvikles hukommelse, sitting, venting og oppmerksomhet.

Det tekniske nivået øker bare når disse fundamentene blir solide.

Introduksjon til vann

Golden retrieveren har normalt en sterk predisposisjon for vann, men den første tilnærmingen bør fortsatt være gradvis.

Valpen kan starte i en grunn strekning med trygg bunn og gunstig temperatur.

En hantler kastet et lite stykke unna kan spontant øke motivasjonen til å gå i gang.

Det er ikke tilrådelig å tvinge en hund ut i vannet. En negativ opplevelse kan skape mistillit som kan unngås fullstendig.

Over tid økes avstand, dybde og vanskelighetsgrad inntil trygg og naturlig svømming er utviklet.

Fløyte og håndsignaler

Fjernhåndtering er en grunnleggende del av retrieverens trening.

Plystring lar deg kommunisere selv når vind, vann eller avstand gjør stemmen din ineffektiv.

Hunden kan trenes til å skille mellom tilbakekallings- og stoppsignaler.

Når den har stoppet, må den snu seg mot føreren og vente på gesten som indikerer den nye retningen.

Disse øvelsene bygges gradvis opp på land og overføres deretter til mer komplekse situasjoner og i vannet.

Golden Retrievere og jakt i lag

I britisk tradisjon brukes retrieveren ofte sammen med hunder med helt andre funksjoner.

Pointere og settere finner og stopper vilt. Spanieler kan lete etter det og la det fly. Golden retriever, derimot, må vente til de er klare til å hente det.

Denne organiseringen krever høy grad av disiplin. Retrieveren må kunne observere andre hunder i aksjon uten å blande seg inn.

Han må også midlertidig ignorere ville dyr som ikke er tildelt ham og utelukkende konsentrere seg om den forespurte hentingen.

Evnen til å ikke gjøre noe før riktig tidspunkt er en like viktig del av jobben som evnen til å rapportere.

Golden Retriever og Labrador Retriever

Labradoren er sannsynligvis den mest populære arbeidshunden i verden i dag, og har en spesielt effektiv struktur for vann. Golden retrieveren kan tilby like raffinert arbeid når den avles riktig.

Valget må derfor avhenge av genetisk linje, jakttype, førerens følsomhet og personlige preferanser snarere enn en abstrakt idé om overlegenhet mellom raser.

Golden Retrievere og Flat Coated Retrievere

Golden og flat retrievere deler en viktig del av sin historie med britiske retrievere, men i dag har de forskjellige morfologiske og atferdsmessige kjennetegn.

Flat-terrieren har generelt en tendens til å være mer strømlinjeformet, livlig og eksplosiv , med et langt hode og en mye mindre uttalt stopp.

Golden retrieveren har en middels til større kroppsbygning og en karakter som ofte oppfattes som litt mer regelmessig og følsom.

Begge kan nå svært høye nivåer i apporteringsarbeid og dele et sterkt samarbeid med føreren.

Gylden, krøllete og Nova Scotia

Hver retriever representerer derfor en ulik tolkning av det samme arbeidet. Kvaliteten på individet og utvelgelsesprosessen er fortsatt viktigere enn generaliseringer av raser.

Jaktegenskaper hos Golden Retrieveren

• Sterk naturlig predisposisjon for apportering.
• Høyt nivå av samarbeid med verten.
• God markeringsevne i emnene som er valgt for arbeidet.
• Utmerket predisposisjon for arbeid i vann.
• Myk munn og evne til å transportere vilt på riktig måte.
• God luktesans i søket etter skadde dyr.
• Generelt balansert og trenbart temperament.
• Allsidighet i gjenoppretting fra land og vann.
• Utholdenhet i vanskelige rekonvalesenser.
• God hukommelse i flere rapporter.
• Evne til å jobbe i et team uten å forstyrre andre hjelpeenheter.

Aspekter å vurdere før du velger en Golden Retriever til jakt

Rasens ekstraordinære spredning har produsert linjer utvalgt for svært forskjellige formål. For de som virkelig ønsker seg en jakthund, er dette det første punktet å vurdere.

Ikke alle Golden Retriever har samme nivå av apporteringslyst, energi og arbeidsinstinkt . Det er derfor avgjørende å velge riktige oppdrettere.

Et annet aspekt gjelder pelsen. Panser krever mer vedlikehold enn labradorens korte pels, spesielt etter arbeid i gjørme, siv og vegetasjon.

Hunden må også opprettholde god fysisk form. Golden retrievere kan være betydelig utsatt for vektøkning hvis kostholdet og mosjonen ikke styres riktig.

En overvektig person mister mye av de atletiske egenskapene som er nødvendige for arbeid.

Dagligliv og behov for aktivitet

Golden retrieveren er kjent for sin evne til å tilpasse seg familielivet, men et arbeidsavlet eksemplar kan ha et veldig høyt energinivå.

Han trenger fysisk og mental aktivitet . Apportering, svømming, duftjakt, gjeterøvelser og lange turer er spesielt passende aktiviteter.

En stor hage er ingen erstatning for samarbeid med eieren. Rasen ble avlet for å fungere i samarbeid og krever samhandling.

Langvarig inaktivitet kan føre til vektøkning, frustrasjon og uønsket atferd.

Forholdet til familien

Golden retrievers store popularitet som familiehund stammer fra egenskaper som virkelig er tilstede i rasen: vennlighet, sosialitet og et sterkt ønske om samhandling med mennesker.

Et godt sosialisert individ har en tendens til å utvikle et veldig nært forhold til familien og passer generelt godt inn i sammenhenger med andre mennesker og dyr.

Tidlig sosialisering er fortsatt viktig. Valpen må gradvis bli kjent med lyder, mennesker, andre hunder, vann, transport og forskjellige miljøer.

En jaktapporter må kunne møte en ny kontekst uten å miste balansen og arbeidsviljen.

Pelspleie etter jakt

En gylden hunds frynser kan holde på frø, torner, gjørme og plantemateriale . Etter en dags arbeid er det viktig å sjekke hele pelsen nøye.

Spesiell oppmerksomhet må rettes mot ørene, aksillærregionen, halen og mellomrommene mellom fingrene.

Etter å ha jobbet i vannet kan det være nyttig å skylle hunden når det er nødvendig og la den tørke helt.

Regelmessig børsting bidrar til å opprettholde en funksjonell pels og raskt identifisere irritasjon eller fremmedlegemer.

Dobbeltpelsen bør ikke barberes, da den har en beskyttende og termoregulerende funksjon.

Golden retrieveren i jaktleksikonet

Golden retrieveren representerer et av de tilfellene der en rases ekstraordinære popularitet nesten har skjult dens sanne opprinnelse. I dag kjenner millioner av mennesker den som en familiehund, en tjenestehund eller en følgesvenn, men navnet gjenspeiler fortsatt funksjonen den ble valgt ut for: apportering.

Golden retrieveren ble født innenfor den store britiske jakttradisjonen. Problemet den måtte løse var svært konkret: jegeren kunne felle et dyr på lang avstand, over en bekk, i en myr eller i et vanskelig tilgjengelig vegetasjonsområde. En hund som var i stand til å observere, huske, spore og apportere var nødvendig.

Denne funksjonen har formet både kroppen og karakteren. Den tykke, vanntette underpelsen beskytter hunden mens den arbeider i vannet. Halsen og kjevene lar den bære vilt. Intelligens og føyelighet lar den lede en hund på avstand. Luktesansen lar den forvandle en enkel apportering til et søk når det skadde viltet har trukket seg unna.

Den mest interessante egenskapen er sannsynligvis samarbeid . En retriever fungerer ikke akkurat som en stående hund, som må skanne terrenget uavhengig for å finne lukt. Golden retrieveren bruker en betydelig del av handlingen på å observere jegeren og vente på informasjon.

I markeringen bruker han det han ser. I blind apport bruker han det føreren forteller ham. I det siste søket bruker han det bare nesen hans kan oppfatte. Det komplette verket oppstår derfor fra den kontinuerlige overgangen mellom hukommelse, lydighet og autonomi.

Spesielt viktig er det å berge skadet vilt. Det er her retrieveren demonstrerer sin jaktmessige og etiske verdi. Et dyr som ellers kunne ha gått tapt, kan lokaliseres og berges takket være hundens luktesans og utholdenhet.

Sammenligning med andre retrievere viser hvordan seleksjon har gitt ulike tolkninger av det samme problemet. Labradoren foretrekker kompakthet, kraft og ekstraordinære vannegenskaper. Flat-rasen uttrykker stor dynamikk og entusiasme. Curly-rasen tilfører utholdenhet og større uavhengighet. Nova Scotia-rasen kombinerer ...ollinge-rapport. Golden inntar en ekstremt balansert posisjon, karakterisert av allsidighet, følsomhet og sterkt samarbeid med dirigenten.

Det er imidlertid viktig for jegeren å skille mellom den golden retrieveren som generelt tilhører rasen og individet som faktisk er valgt ut til arbeid. Flere tiår med utbredt utbredelse har ført til svært forskjellige linjer, og en hund beregnet på jakt bør komme fra oppdrettere hvis evner, helse og funksjonelle egenskaper har blitt nøye vurdert.

En god fungerende Golden Retriever må være atletisk, motivert, stabil, i stand til å holde seg i ro under bevegelse og klar til å bevege seg når den får kommando. Den må kunne huske et fall, bli ledet til et usynlig byttedyr og selvstendig fortsette et søk når luktesansen indikerer at viltet har beveget seg videre.

Golden retrieveren er derfor mye mer enn den berømte gullhunden som er kjent over hele verden: den er et av de store produktene fra britisk jakthundavl, en følgesvenn valgt for å forvandle intelligens, vannlevende evner, myk munn og samarbeid til en essensiell funksjon i moderne jakt, korrekt apportering av vilt.