KLEINER MÜNSTERLÄNDER – Lille Münsterländer

Kleiner Münsterländer , kjent i Italia som Piccolo Münsterländer , er en av de mest interessante allsidige jakthundene i tysk tradisjon. Det er en kontinental stående hund av Epagneul-typen, mellomstor, elegant, men robust, med en utmerket nese, en sterk lidenskap for jakt, en predisposisjon for stående, stor apporteringsevne og et spesielt nært forhold til sin fører.

Dens virkelige kjennetegn er dens allsidighet . Kleiner Münsterländer ble ikke skapt for å utmerke seg bare i jakt på slettene eller utelukkende i arbeid i skogen: den må kunne tilpasse seg forskjellige miljøer og funksjoner, arbeide før og etter skuddet, på fjærvilt, i apportering og i vann.

Tysk avl har sterkt opprettholdt konseptet om den komplette hunden. Det ideelle individet må ha nok autonomi til å utforske terrenget effektivt, samtidig som det opprettholder en konstant forbindelse med jegeren . Den må søke med lidenskap, peke selvsikkert, takle vegetasjon og vann uten å nøle, og hente felt eller skadet vilt med utholdenhet.

Sammenlignet med andre store tyske allroundere som Drahthaar, Kurzhaar eller Pudelpointer, har Petit Münsterländer en mer kompakt kroppsbygning og en middels langhåret spaniel-type. Denne strukturen, kombinert med en generelt svært samarbeidsvillig karakter, gjør den spesielt interessant for de som leter etter en hund som er i stand til å jobbe i skogen, collina, sletter og våtmarker uten å miste følsomhet og sammenheng.

Kleiner Münsterländer: teknisk datablad for rasen

Opprinnelsen og historien til Kleiner Münsterländer

Det dokumenterte utvalget av Kleiner Münsterländer begynte i den nordtyske regionen Münsterland rundt 1870. Jakthunder som var i stand til å utføre forskjellige funksjoner, avledet fra gamle sperre- og ståhunder, hadde lenge vært til stede i dette området.

Disse hundene ble verdsatt av jegere først og fremst fordi de kombinerte en lidenskap for jakt med en god nese, pekeevne og apporteringsevne . De var derfor ikke hunder spesialisert utelukkende for jakt, men snarere assistenter som fulgte jegeren i ulike faser av handlingen.

På begynnelsen av det tjuende århundre økte interessen for bevaring og systematisk utvelgelse av denne rasen. I 1912 ble det grunnlagt en klubb dedikert til de små Münsterländerne i Tyskland, med mål om å bevare deres egenskaper som en uavhengig jaktrase.

I 1921 utviklet Friedrich Jungklaus den første rasestandarden, og la dermed grunnlaget for en utvelgelsesprosess som over tid skulle fortsette å prioritere både morfologi og jaktytelse.

Det moderne resultatet er en hund som er svært gjenkjennelig og fortsatt dypt knyttet til sin funksjon: en mellomstor hjelper som er i stand til å arbeide svært effektivt på åpne jorder, i skog og i vann.

En allsidig hund i ordets fulle forstand

Å kalle Petit Münsterländer bare en «spisshund» ville være en underdrivelse. Rasen tilhører offisielt gruppe 7, men dens funksjonelle utvalg strekker seg langt utover bare spisshund.

Hunden må ha et effektivt søk , oppdage lukten og stoppe viltet på riktig måte. Etter skuddet må den kunne finne og hente det felte dyret. Hvis viltet er skadet, må den bruke snuten og utholdenheten til å fullføre bergingen.

I vannet må han gå bestemt inn og møte vannfuglens apportering; i skogen må han justere avstanden og opprettholde en tettere forbindelse med føreren.

Allsidighet består derfor ikke i å kunne mange separate øvelser, men i evnen til å bevege seg fra én funksjon til en annen uten å miste balanse og tilgjengelighet for arbeid.

Generelt utseende: balanse mellom styrke og eleganse

Kleiner Münsterländer er en mellomstor hund med en sterk, harmonisk og elegant kroppsbygning . Standarden krever at helhetsinntrykket alltid tydelig skal vise egnethet for jakt.

Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, med et ideelt forhold på omtrent 1:1,1. Denne proporsjonen gir en kroppsbygning som er kompakt nok til å opprettholde smidighet og langstrakt nok til å fremme god bevegelse.

Ryggen er sterk og muskuløs, lendet kort og kraftig, krysset relativt langt og velutviklet.

Brystet er dypere enn det er bredt, med godt hvelvede ribbein. Denne konfigurasjonen gir god pustekapasitet uten å tynge kroppen for mye.

Det hele må derfor formidle følelsen av en hund som er i stand til å dekke terreng kontinuerlig uten å miste presisjon og utholdenhet.

Hode og uttrykk

Hodet er edelt, slankt og proporsjonalt med kroppen. Hodeskallen er flat eller bare lett buet, og stoppet er ikke veldig uttalt, men tydelig synlig.

Snuten er sterk, lang og rett , et kjennetegn som forener med en hund med god luktesans og også beregnet for å bære vilt.

Trøffelen må være helt brun og godt pigmentert.

Kjevene er kraftige og tannsettet er normalt komplett, med saksebitt.

Det generelle uttrykket skal vise intelligens og årvåkenhet uten tyngde eller grovhet.

Øyne og ører

Øynene er mellomstore og skal være så mørkebrune som mulig . De skal verken være utstående eller for dyptliggende.

Øyelokkene må passe ordentlig, noe som bidrar til å beskytte øyet når man arbeider i vegetasjon.

Ørene er brede, høyt plasserte og tett inntil hodet, og smalner av mot spissen.

De bør ikke være for lange: paviljongen bør ikke gå lenger enn til munnviken.

Denne konstruksjonen opprettholder det typiske spanielutseendet uten å produsere et så fyldig øre at det blir et handicap under jakt.

Nakke, rygg og overlinje

Halsen er i proporsjon med resten av kroppen og utvides gradvis mot kroppen. Nakken er lett buet og godt muskuløs.

Overlinjen skråner lett og jevnt, med en veldefinert manke.

Ryggen er solid og muskuløs , mens lenderyggen må være kort, bred og kraftig.

Denne strukturelle soliditeten gjør at den tåler langvarig bruk i ulikt terreng og tåler en rekke retningsendringer uten å miste balansen.

Kunst og bevegelse

Forbena er kraftig benstammet og skal være rette og nokså parallelle sett forfra. Skuldrene er godt muskuløse og korrekt vinklede.

Bakparten er kraftig, med lange, muskuløse lår og solide ledd.

Føttene er runde, kompakte og utstyrt med sterke puter , et essensielt element hos en hund som er ment å bevege seg raskt fra mykt terreng til skog, steiner, enger og fuktige områder.

Bevegelsene må være harmoniske, brede og i stand til å dekke terreng med god bakpart.

Det handler ikke om et spektakulært skritt for dets egen skyld: det som teller er bevegelsesøkonomien , som er avgjørende for å opprettholde effektiviteten gjennom en hel dags jakt.

Kappen: beskyttelse uten å hindre arbeidet

Pelsen til Kleiner Münsterländer er tett, middels lang, rett eller bare lett bølget og tett inntil kroppen . Den må også ha vannavvisende egenskaper.

Tettheten på trekket har en veldig spesifikk funksjon: å beskytte hunden mot ugunstige værforhold, vegetasjon og små skader uten å skjule kroppsstrukturen for mye.

Forbena er fjærkledde, mens bakparten har en større mengde pels ned til hasene. Halen er preget av en fremtredende flagg.

Pelsen bør ikke bli for lang eller krøllete. For mye dekning kan fange opp gjørme, vann og plantemateriale, noe som svekker funksjonaliteten.

Hvitbrun og brun roan

Den typiske fargen inkluderer hvit og brun eller brun roan , med ulik fordeling av flekker.

Brune flekker, brun pels eller flekker kan være tilstede.

En hvit liste på hodet er også tillatt.

Standarden tillater også spesielle tan-markeringer, kjent som Jungklaus-markeringer , som kan vises på snuten, over øynene og i andre definerte områder.

Helt ensfargede motiver tilhører ikke den riktige typen som er forutsatt i standarden.

Karakter: stor lidenskap, men med balanse

Kleiner Münsterländer må være intelligent, veldig lærevillig, livlig, men balansert og stabil.

En av de mest interessante egenskapene er forholdet til føreren. Rasen har en tendens til å opprettholde nær kontakt og beskrives ofte som å ha en sterk lagånd.

Denne predisposisjonen bør imidlertid ikke redusere hundens lidenskap for jakt. Hunden må ha et sterkt og vedvarende rovdyrinstinkt , en stor interesse for vilt og stødige nerver.

Sann balanse ligger i å kombinere sterk jaktmotivasjon og vilje til å lede.

Forbindelsen med jegeren

Petit Munsterländer skal ikke fungere som en helt uavhengig hund. Selv når søket utvides, må den forbli oppmerksom på førerens posisjon og bevegelser.

Denne forbindelsen er spesielt nyttig i blandet terreng, der den optimale avstanden stadig endrer seg.

På en stor eng kan hunden spre seg mer; når den kommer inn i en skog, bør den naturlig nok redusere søket og opprettholde tettere kontakt.

Evnen til å tilpasse avstanden uten konstante korreksjoner representerer en av de mest interessante egenskapene til det virkelig allsidige motivet.

Søket på sletten

I åpent terreng kan Kleiner Münsterländer utvikle et tilstrekkelig bredt og dynamisk søk, men generelt mindre ekstremt enn de store engelske spesialistene på det store søket.

Målet er ikke å dekke maksimalt med plass på kortest mulig tid, men å utforske terrenget med metode, nese og forbindelse.

Hunden må bruke vinden og vegetasjonens arrangement for å fange opp strålingen, og gradvis endre banen sin i henhold til forholdene.

Et effektivt søk må derfor være rasjonelt før det blir spektakulært.

Stoppestedet: naturlig og funksjonelt

Å peke er naturligvis en av rasens kjerneferdigheter. Når hunden oppdager vilt med tilstrekkelig sikkerhet, må den stoppe og holde posisjonen sin.

Den mindre münsterlandske borgeren bør ikke bare blokkere handlingen mekanisk: han må vise en bevisst fasthet , avledet av den korrekte tolkningen av utstrålingen.

Hvis viltet beveger seg på bakken, kan det være nødvendig å følge det med en kontrollert guide.

Kvaliteten på punktet avhenger av nesen, erfaringen, forsiktigheten og selvtilliten til å tolke lukten.

Arbeid på fasanen

Fasanen er en av de ideelle jaktfuglene for å observere allsidigheten i Lille Münsterland.

Hunden må metodisk lete, lokalisere lukten, stoppe og om nødvendig nøye følge et objekt som smyger seg gjennom vegetasjonen.

Etter sprøyten må du raskt gå over i restitusjonsfasen.

En såret fasan kan løpe veldig langt fra fallpunktet, og hunden må da bruke nesen og utholdenheten for å fullføre søket.

Innenfor samme handling kreves søk, peking, veiledning, merking og henting.

Grå rapphøne og rapphøne

Rapphøns og grårapphøns krever en hund som er i stand til å arbeide med stor følsomhet på lukt og opprettholde et tilstrekkelig ordnet søk i åpent terreng.

Når hunden møter en gruppe, må den unngå for høyt press som kan føre til for tidlig flukt.

Poenget må være trygt og langt nok unna til at jegeren kan komme nærmere.

Disse ville dyrene lar oss spesielt godt vurdere nesens kvalitet, forsiktighet og presisjon.

Skogsneppe: tilpasningsevne og tilknytning i skogen

I skogen endrer situasjonen seg fullstendig, og skogsneppen representerer et svært interessant testmiljø.

Hunden må redusere avstanden, opprettholde større oppmerksomhet mot føreren og tolke utstrålinger som blir kompliserte av vegetasjon, uregelmessig vind og fuktighet.

En av styrkene til Kleiner Münsterländer er dens evne til å tilpasse seg skogen.

Den middels kroppsbygningen letter bevegelse gjennom vegetasjon og kratt, mens pelsen gir beskyttelse uten å bli for klumpete.

Et godt forsøksobjekt må vite når det skal utvides og når det skal samles: denne spontane moduleringen av søket er en av de mest verdifulle egenskapene for den praktiske jegeren.

Fjærvilt i blandede habitater

Jaktområdet forblir sjelden ensartet gjennom dagen. En rute kan krysse jorder, grøfter, trerekker, skog og våtmarker.

Petit Münsterländer ble utviklet nettopp for å håndtere disse endringene uten å kreve en annen hund for hvert miljø.

Denne fleksibiliteten er en av grunnene til at rasen er spesielt verdsatt i den sentraleuropeiske tradisjonen.

Vannarbeid: en grunnleggende del av rasen

Forholdet til vann bør ikke betraktes som en ettertanke. Standarden krever spesifikt at hunden har naturlig evne til å arbeide i åkre, skog og vann.

Kleiner Münsterländer må derfor gå inn med besluttsomhet, svømme effektivt og opprettholde motivasjonen under restitusjonen.

Den tykke, vannavvisende pelsen gir viktig beskyttelse, spesielt i de kalde årstidene.

Ekte vannferdigheter demonstreres når hunden fortsetter å jobbe konsentrert selv etter gjentatte inntrengninger, uten å gjøre vannet til en enkel lek.

Jakt og henting av ender fra vannet

Når den lille münsterländeren jakter på andefugler, kan den vise frem enda et aspekt av sin allsidighet.

Etter drapet må han observere fallet, nå punktet og gjenopprette viltet.

Når anden blir skadet, blir jobben mye mer kompleks: den kan svømme, dykke eller gå inn i myrvegetasjon.

Hunden må da kombinere syn, lukt, svømmeferdigheter og utholdenhet.

Funksjonen minner om en Retriever, men er integrert i en hund som også søker og peker før den skyter.

Rapporten: en integrert del av arbeidet

Standarden anser eksplisitt evnen til å bringe vilt tilbake til jegeren som en av de naturlige egenskapene som kreves av rasen.

Overføring bør derfor ikke sees på som en sekundær øvelse som skal legges til senere.

Hunden må ha en naturlig predisposisjon for å fange og returnere til føreren.

Treningen må omdanne denne predisposisjonen til pålitelig atferd, med korrekt grep, direkte retur og ordnet levering.

Søket etter det sårede ville dyret

En av de viktigste egenskapene til en allsidig hund er evnen til å gripe inn når viltet ikke holder seg nøyaktig på fallpunktet.

En fasan kan løpe gjennom vegetasjon; en and kan vandre over vann; en tilsynelatende død fugl kan begynne å bevege seg igjen.

Kleiner Münsterländer må derfor ha tilstrekkelig utholdenhet og luktesans til å fortsette søket.

Denne funksjonen har også en svært viktig etisk verdi fordi den bidrar til å redusere tapet av skadet vilt.

Nesen i arbeidet etter skuddet

Luktfunksjonen endrer seg fullstendig etter et fellingsforsøk. Før skuddet bruker hunden først og fremst lukt til å lokalisere og stoppe viltet; etter skuddet kan den måtte rekonstruere bevegelsen sin.

Et komplett motiv må kunne gå fra et avansert søk til et mye nærmere og mer metodisk søk.

Denne evnen til å endre modus representerer en av de mest interessante forskjellene mellom en virkelig allsidig hund og en ren pekespesialist.

Valpetrening

I de unge Kleiner Münsterländer må fremfor alt nysgjerrighet, lidenskap for jakt og ønske om samarbeid opprettholdes.

De første opplevelsene bør være enkle og positive. Valpen må lære å utforske uten å føle seg konstant kontrollert, men samtidig må den bygge opp en veldig sterk hukommelse.

Forbindelsen med føreren må utvikles gjennom retningsendringer, turer i naturlig terreng og øvelser der hunden spontant lærer å kontrollere personens posisjon.

For mye press for tidlig kan redusere initiativ og selvtillit; en fullstendig permissiv oppvekst kan i stedet oppmuntre til overdreven uavhengighet.

Introduksjon til spillet

De første erfaringene med vilt må tillate den unge hunden å spontant utvikle interesse, søk og peking.

Dirigenten bør observere mye og gripe inn lite i innledende stadier, og unngå å gjøre hvert møte til en rigid øvelse.

Den naturlige predisposisjonen for å peke må gradvis styrkes, og deretter bygge stabilitet i flyging og ved skyting.

Introduksjon til vann

Rasens gode akvatiske predisposisjon rettferdiggjør ikke tvungen introduksjon.

Valpen bør i starten møte grunt, trygt vann med en gunstig temperatur.

Litt apportering eller eksemplet til en erfaren hund kan spontant legge til rette for inngangen.

Selvtilliten må vokse gradvis inntil man når naturlig og bestemt svømming.

Skuddet og nervøs stabilitet

Standarden anser frykt for vilt og skudd som uforenlig med rasen.

Nervøs stabilitet er faktisk en uunnværlig egenskap for en hund som må samarbeide tett med jaktaktiviteter.

Introduksjonen til detonasjoner må imidlertid være progressiv og korrekt assosiert med positive situasjoner.

En feil i behandlingen kan skape problemer selv hos et genetisk godt disponert individ.

Forholdet mellom autonomi og samarbeid

Den lille Münsterländeren må ha en god dose personlig initiativ, men hans ideelle stil forblir strengt samarbeidsvillig.

I skogen kan hunden være ute av syne for fører i korte perioder og må kunne fortsette å arbeide selvstendig.

Når han vender tilbake til åpent terreng, må han kunne utvide søket sitt igjen uten å miste retningen.

Denne evnen til å endre autonomi og distanse i henhold til konteksten utgjør en av rasens mest sofistikerte egenskapene.

Kleiner Münsterländer og Großer Münsterländer

Sammenligninger med Großer Münsterländer er uunngåelige, men Piccolo Münsterländer bør ikke betraktes som bare en mindre versjon av Grande Münsterländer.

De to rasene deler medlemskap i den tyske spaniel-typen stående hundefamilie og en sterk allsidig natur, men har utviklet separate historier og standarder.

Den mest umiddelbare forskjellen forblir størrelse og farge, men de to rasene må vurderes som autonome hundeenheter.

Kleiner Münsterländer og Epagneul Breton

Sammenligningen med Brittany Spaniel er spesielt interessant fordi begge er relativt kompakte og svært allsidige kontinentale ståhunder.

Bretoneren har generelt en enda mer kompakt struktur og et veldig lyst og dynamisk utseende.

Kleiner Münsterländer har en lengre pels og en tysk tradisjon sterkt orientert mot fullt arbeid før og etter skuddveksling , inkludert apportering fra vann.

Begge rasene kan imidlertid være eksepsjonelle hjelpere på fjærvilt når de kommer fra virkelig funksjonelle linjer.

Kleiner Münsterländer og Pudelpointer

Pudelpointeren er høyere, mer robust og har en helt annen, hard pels. Den deler imidlertid det store tyske konseptet om allsidighet med Kleiner Münsterländer.

Begge må kunne arbeide på sletter, i skog og vann, og håndtere fasene etter skuddet på en kompetent måte.

Pudelpointeren kan vise et søk som er mer markant påvirket av pointeren, mens münsterländeren beholder en kontinental spaniel- holdning og en generelt svært nær tilknytning til føreren.

Kleiner Münsterländer og Drahthaar

Den tyske drahthaar er sannsynligvis det mest kjente eksemplet på de store, allsidige tyske hundene.

Sammenlignet med Drahthaar er Petit Münsterländer mer kompakt, har en middels lang pels og et generelt mer elegant og lett utseende.

Drahthaar kan vise større rustikkhet i spesielt hardt terreng, mens Kleiner kan være ekstremt interessant for de som leter etter en mindre, følsom og samarbeidsvillig hund.

Jaktkvaliteter til Kleiner Münsterländer

• Stor allsidighet mellom åkre, skog og vann.
• Utmerket nese og god evne til å tolke utstrålingen.
• Naturlig og pålitelig stopp.
• Stor predisposisjon for apportering.
• Gode ​​akvatiske dyr og vannavvisende pels.
• Sterk forbindelse med dirigenten.
• Høy læringsevne.
• Intens, men generelt balansert jaktlidenskap.
• Søketilpasningsevne i henhold til terrenget.
• God utholdenhet i gjenoppretting av skadet vilt.
• Middels størrelse veldig praktisk også innen transport og administrasjon.

Ting du bør vurdere før du velger en Kleiner Münsterländer

Petit Münsterländer bør ikke velges utelukkende for sitt elegante utseende eller relativt håndterbare størrelse.

Det er en ekte jakthund med et sterkt rovdyrinstinkt og et stort behov for aktivitet . En person fra funksjonelle linjer kan ha svært høye nivåer av energi og motivasjon.

Rasen krever også et nært forhold til eieren sin. Det er ikke den ideelle hunden for de som leter etter en følgesvenn som kan la være alene store deler av året og bare brukes i løpet av noen få jaktdager.

For jegeren er det spesielt viktig å evaluere kvaliteten på arbeidet, helsen, karakteren og testene til oppdretterne, og unngå å basere valget utelukkende på morfologi.

Familieliv og sosialisering

Et av de interessante elementene i standarden er rasens kompatibilitet med familielivet . En veltrent hund er generelt oppmerksom og vennlig med mennesker og viser god sosial atferd.

Dette eliminerer selvfølgelig ikke behovet for skikkelig sosialisering.

Den unge hunden bør være kjent med mennesker, andre hunder, miljøer, transport, vann og forskjellige overflater.

Stabilitet utenfor jakten er like viktig som lidenskap under jakten.

Fysisk aktivitet og mental stimulering

Kleiner Münsterländer trenger mosjon, men fremfor alt mentalt og luktemessig arbeid.

En lang tur kan bli fysisk sliten for en hund, men den erstatter ikke aktiviteter som å lete, apportere, lukteøvelser og gjete.

Rasen ble skapt for å samarbeide og løse problemer. Å la den være fullstendig uoppfordret ville bety å gå glipp av en grunnleggende del av dens genetiske sammensetning.

Pelspleie etter jakt

Den mellomlange pelsen krever regelmessig vedlikehold, spesielt etter arbeid i vegetasjon.

Frynsene, halen, ørene, armhulene og mellomrommene mellom fingrene kan inneholde frø, torner, gjørme og små grener.

Etter arbeid i vannet er det lurt å sjekke ørene og huden og la hunden tørke helt.

Pelsen bør ikke klippes på en måte som endrer dens beskyttende og vannavvisende funksjon.

Kleiner Münsterländer i Hunting Encyclopedia

Kleiner Münsterländer representerer perfekt et av de grunnleggende prinsippene i tysk jakthundavl: jegeren skal ikke nødvendigvis trenge en annen hund for hver fase av handlingen, men kan stole på en assistent som er i stand til å utføre en rekke oppgaver samtidig som den alltid opprettholder et høyt nivå av samarbeid.

Historien gjenspeiler nettopp dette behovet. De gamle hundene i Münsterland måtte finne vilt, peke det, arbeide i skogen og apportere. Moderne seleksjon har forvandlet disse ferdighetene til en gjenkjennelig og relativt homogen type uten å miste sin opprinnelige funksjon.

Rasen tar ikke noen spesialisering til det ekstreme. Den har ikke den irriterende brede stamtavlen til en pointer som er valgt ut til store prøver, den har ikke den pansrede pelsen til en drahthaar, og den er ikke en renraset retriever. Styrken ligger i å nå et høyt nivå i mange forskjellige funksjoner.

På slettene kan den lete vidt og utnytte vinden. I skogen kan den samle seg og opprettholde et tettere forhold til jegeren. Når den møter vilt, må den stoppe selvsikkert. Etter et skudd må den forvandle seg til en apporterende hund. Når den møter vann, må den ikke nøle.

Denne evnen til å bytte roller er det som virkelig definerer allsidighet.

Personlighet spiller en avgjørende rolle. Standarden krever en intelligent hund, læringsdyktig, lidenskapelig, men likevel balansert, og med en sterk lagånd. Disse egenskapene gjør at jegeren kan utvikle et svært raffinert forhold til sin assistent.

Nærhet til føreren betyr imidlertid ikke mangel på initiativ. Når hunden går inn i et skogsområde eller sporer opp en såret fasan, må den kunne bruke snuten og oppleve selvstendig.

Den ideelle kombinasjonen fungerer derfor gjennom en kontinuerlig veksling mellom autonomi og samarbeid.

Morfologien gjenspeiler også den samme filosofien. Den middels store størrelsen letter bevegelse og håndtering, det dype brystet sikrer utholdenhet, pelsen beskytter mot vann og vegetasjon, og den frynsete halen fullfører den typiske profilen til den langhårede kontinentale ståhunden.

Sammenlignet med Grosser Münsterländer har Piccoloen en mer kompakt bygning. Sammenlignet med Pudelpointeren virker den lettere og mindre rustikk i pelsen. Sammenlignet med Drahthaar har den en mykere, mer spaniellignende type, men er fortsatt en ekte arbeidshund.

For den italienske jegeren kan det være spesielt interessant i blandede territorier. En dag kan begynne på slettene med fasanjakt, fortsette i skogen med skogsjakt og ende i nærheten av et våtmarksområde. Kleiner Münsterländer ble spesielt utvalgt for ikke å måtte endre identitet når miljøet endrer seg.

Verdien er enda tydeligere etter skuddet. En pekehund som perfekt lokaliserer vilt, men ikke klarer å hente det når det er skadet, etterlater en grunnleggende del av handlingen uferdig. Munsterländeren, derimot, integrerer hentearbeid i sin funksjonelle arv.

Kleiner Münsterländer er derfor en av de mest komplette mellomstore kontinentale stående hundene: elegant, men autentisk jaktende, i stand til å kombinere søk, posisjonering, apportering, akvatiske ferdigheter og kontakt med føreren i ett enkelt hjelperedskap bygget for å følge jegeren fra marken til skogen og til vannet uten å miste effektivitet og lidenskap.