NOVA SCOTIA DUCK TOLLIMG RETRIEVER

Il Nova Scotia-and Tolling Retriever, ofte bare kalt Toller, er en av de mest originale og spesialiserte apporteringsrasene i det internasjonale hundepanoramaet. Den ble født i Canada og utviklet i provinsen Nova Scotia, og ble ikke bare valgt ut til å apportere feltvilt: dens tradisjonelle arbeid inkluderer en veldig spesiell teknikk, den tolling, der hunden vekker endenes nysgjerrighet ved å svømme, løpe og leke langs kysten mens jegeren holder seg skjult.

Det er derfor en retriever med en annen funksjonell historie enn labrador, golden retriever og flatcoated retriever. Avlsteknikken kombinerer apportering, vannarbeid, smidighet, fart, oppmerksomhet til føreren og en livlig oppførsel som blir en integrert del av jakten . Når endene nærmer seg og blir truet, bytter den samme hunden umiddelbart roller og sendes for å hente de felte eller sårede dyrene.

Tolleren er en mellomstor, kompakt og svært atletisk hund, gjenkjennelig på sin røde eller oransje pels, vanntette dobbeltpels og rikt frynsete hale. Byggingen må formidle styrke uten tyngde: den ble avlet for å bevege seg raskt langs breddene, gjentatte ganger vasse inn i selv kaldt vann, svømme kraftig og apportere storvilt.

Bak dens elegante og tilsynelatende lette utseende ligger en ekte arbeidshund . Den er intelligent, lærer raskt, følsom for føreren sin og har et sterkt ønske om å apportere. Denne kombinasjonen gjør Nova Scotia-hunden ekstremt attraktiv for vannfugljegere som ønsker å jobbe med en dynamisk, teknisk og svært samarbeidsvillig hund.

Nova Scotia-and Tolling Retriever: rasedatablad

Opprinnelsen og historien til Nova Scotia-anden Tolling Retriever

Nova Scotia-anden Tolling Retriever ble utviklet i Nova Scotia, på østkysten av Canada, med start tidlig på 1800-tallet. Regionen, preget av kuperte kystlinjer, bukter, elvemunninger, innsjøer og store bestander av vannfugler, skapte ideelle forhold for valg av en hund spesialisert i jakt på ender.

Prinsippet bak rasen var like enkelt som det var genialt. Jegere hadde observert hvordan noen ender viste nysgjerrighet overfor små rødlige dyr som beveget seg langs kysten. Nordamerikansk tradisjon forbinder ofte denne oppførselen med rødreven, som er i stand til å tiltrekke seg andenes oppmerksomhet gjennom periodiske bevegelser langs vannkanten.

Fra denne observasjonen kom valget av en hund som var i stand til kunstig å gjengi den samme mekanismen. Forsøkspersonen måtte være liten og smidig nok til å bevege seg raskt langs kysten, synlig ved sin rødlige farge, og fremfor alt villig til å løpe frem og tilbake kontinuerlig for å hente små gjenstander kastet av jegeren.

Da endene, fascinert av bevegelsene, nærmet seg målområdet, forsvant hunden, og jegeren kunne utføre jakten. På det tidspunktet returnerte tolleren til åstedet som en apportør, og hentet de felte eller sårede dyrene opp av vannet.

Denne doble funksjonen – først å tiltrekke seg og deretter apportere – utgjør fortsatt i dag det elementet som tydelig skiller Nova Scotia fra andre store retrievere.

Rasen ble senere kodifisert og offisielt anerkjent i Canada. Fédération Cynologique Internationale anerkjente den definitivt i 1981 og inkluderte den i gruppe 8, seksjon 1, blant apportører med arbeidsprøver.

tolling: jaktteknikken som skapte rasen

For å virkelig forstå Nova Scotia Duck Tolling Retriever må vi starte med betydningen av begrepet tollingI jaktsammenheng indikerer det evnen til å tiltrekke seg vannfugler gjennom en sekvens av bevegelser som er synlige fra vannoverflaten.

Jegeren holder seg skjult bak naturlig eller kunstig dekke og kaster gjentatte ganger en liten gjenstand langs bredden: en ball, en lett hantler eller, tradisjonelt sett, et trestykke. Tolleren starter raskt, henter gjenstanden og går tilbake til føreren.

Handlingen gjentas flere ganger. Hunden dukker opp, forsvinner bak vegetasjonen og dukker opp igjen løpende, logrende med sin store, frynsete hale og med en ekstremt dynamisk oppførsel.

Ender som befinner seg på avstand kan reagere på sekvensen ved gradvis å nærme seg kysten. Effekten er avhengig av andenes nysgjerrighet og oppmerksomhet på en uvanlig, men ikke umiddelbart truende bevegelse.

Når fuglene når en gunstig posisjon, må hunden umiddelbart slutte å leke og forbli under kontroll. Dette trinnet demonstrerer hvilket treningsnivå som kreves: en effektiv toller må gå over fra en ekstremt spennende aktivitet til en tilstand av fullstendig samarbeid i løpet av få øyeblikk.

Etter en avliving sendes hunden for å hente. Den må finne viltet, svømme til det, fange det riktig og bringe det tilbake til føreren med et fast, men forsiktig grep.

Tolleren er ikke bare en mindre retriever

Dens relativt kompakte utseende kan føre til at man beskriver den ganske enkelt som en mindre versjon av en labrador eller golden retriever. Dette ville imidlertid være en svært overfladisk tolkning.

Utvalget av Nova Scotia favoriserte et sett med spesifikke egenskaper: rask reaksjon, evne til å akselerere, sterk motivasjon for apportering, stor utholdenhet, smidighet på bredden og en spesiell atferdsmessig livlighet.

Labradoren har tradisjonelt en tendens til å uttrykke et svært kraftfullt, stabilt og metodisk arbeid. Tolleren kan virke raskere, mer elektrisk og mer reaktiv. Det er en forskjell i stil snarere enn størrelse.

Hunden må faktisk være livlig nok til å opprettholde interessen til anatidae underveis.olling, men kontrollert nok til å stoppe handlingen umiddelbart når det er nødvendig.

Denne kombinasjonen av funksjonell opphisselse og selvkontroll er sannsynligvis et av de mest utfordrende, men også mest fascinerende aspektene ved rasen.

Generelt utseende og konstruksjon

FCI-standarden beskriver Nova Scotia som en mellomstor hund, kraftig, kompakt, balansert og muskuløs . Benstrukturen skal være tilstrekkelig solid til å sikre styrke under arbeid, men aldri så tung at den går på bekostning av smidighet og hurtighet.

Overlinjen er i hovedsak horisontal. Ryggen er kort og rett, lendene sterke og muskuløse, og brystet er dypt, med brystbenet som når omtrent til albuen.

Ribbeina skal være godt hvelvet uten å bli overdrevent runde. Magen skal være moderat opptrukket, og opprettholde en atletisk profil, men ikke overdrevent opptrukket.

Hele konstruksjonen må formidle følelsen av en hund som er i stand til å starte raskt, endre retning, svømme lenge og bære vilt uten å miste effektivitet.

Hode og uttrykk

Hodet har rene linjer og en lett kileformet form. Hodeskallen er relativt bred, men bare lett avrundet, med flate kinn og en moderat stopp.

Snuten smalner gradvis av mot nesen uten å bli spiss eller svak. Kjeven må ha tilstrekkelig styrke til å bære selv en stor fugl.

Standardtennene er komplette, og det korrekte bittet er et stramt saksebitt . For en retriever er ikke munnens kvalitet en ren morfologisk detalj: hunden må kunne holde viltet godt fast uten å skade det.

Øynene er mellomstore, godt plasserte og lett mandelformede, og fargen varierer fra ravfarget til brunt. Uttrykket skal være intelligent, årvåkent og vennlig.

Mange tollere viser et karakteristisk, nesten melankolsk uttrykk når de er i ro. Når de begynner å jobbe, endres dette imidlertid fullstendig og erstattes av intens konsentrasjon.

Ører, nakke og hale

Ørene er trekantede, mellomstore og relativt høyt plasserte og langt bak. De er dekket med frynser på bakkanten, mens tuppene er kortere.

Halsen er muskuløs, velansatt og av middels lang, uten lappehals. Den skal tillate hunden å svømme effektivt samtidig som den opprettholder en naturlig hodestilling og bære vilt uten å forstyrre bevegelsene.

Halen er et av rasens mest karakteristiske trekk. Den er bred ved roten, rikt dekket med pels og lugger, og når minst til hasen.

Under arbeidet er han ofte i konstant bevegelse. I tollinDette elementet får en særlig visuell betydning: den frynsede halen, vanligvis lysere enn kroppen, fremhever hundens bevegelser langs kysten og bidrar til det spesielle bildet av rasen i aksjon.

Lemmer, svømmehud og svømmeevne

Forbena skal være rette, parallelle og solide. Skuldrene er muskuløse og godt tilbakelagte, noe som gir god rekkevidde forbenet.

Bakparten er kraftig og muskuløs, med god vinkling og lave haser. Bakovergående driv er viktig både når man løper og når man går i vannet og svømmer.

Føttene representerer et svært viktig funksjonelt element: de er sterkt svømmehudforede , kompakte og utstyrt med tykke puter.

Nettingen øker det nyttige overflatearealet under fremdrift i vannet og bidrar til rasens store svømmeeffektivitet.

Nova Scotia-hunden må ikke bare være en hund som «vet hvordan man svømmer»: standarden anser den som en sterk og dyktig svømmer , utvalgt til å arbeide selv i kaldt vann.

Pels: En dobbel pels laget for kaldt vann

Nova Scotia har svært tøffe klimaforhold, og Toller-jakken ble valgt til å utføre rapportering selv i spesielt kaldt vann . Pelsen må derfor garantere termisk beskyttelse og vanntetthet.

Den har dobbelt pels. Ytterpelsen er middels lang og myk, mens underpelsen er mye tykkere og mykere. Denne kombinasjonen skaper en barriere som reduserer vanninntrengning til huden og begrenser varmetap.

Ytterpelsen er vanligvis rett, men den kan ha en liten bølge på ryggen. Om vinteren kan det dannes mer pels i halsområdet.

Mer utviklede frynser er tilstede bak ørene, på halsen, på lemmene og spesielt på halen.

Pelsens kvalitet må alltid vurderes ut fra bruken: en pels som er estetisk spektakulær, men for åpen, mangler underull eller ikke er i stand til å beskytte mot vann, svarer ikke til rasens opprinnelige funksjon.

Rød, oransje farge og karakteristiske hvite flekker

Pelsen kan ha forskjellige nyanser av rødt eller oransje . Frynsene og undersiden av halen er generelt lysere.

Mange individer har svært karakteristiske hvite markeringer. Standarden tillater vanligvis hvitt på tuppen av halen, på føttene innenfor visse grenser, på brystet og i form av en stjerne eller stripe på hodet.

Et motiv av utmerket kvalitet bør imidlertid ikke straffes bare fordi det mangler helt hvitt.

Nese, lepper og øyelokk kan være svarte eller pigmenterte i nyanser som harmonerer med pelsfargen.

Den karakteristiske rødfargen er ikke bare et estetisk element: den er dypt forankret i det historiske bildet av hunden som brukes i tolling av anatidae.

Karakter: intelligens, energi og følsomhet

Nova Scotia-anden Tolling Retriever er en hund veldig intelligent, oppmerksom og lærer rasktImidlertid kan hvor lett man forstår øvelsene bli et tveegget sverd: en person med stort initiativ lærer raskt både riktige og gale vaner.

De har vanligvis et sterkt bånd med føreren sin og en bemerkelsesverdig evne til å kommunisere. Overdrevent harde metoder kan undergrave tillit og kvaliteten på arbeidet deres, mens konsekvent, progressiv og motiverende trening lar dem utnytte evnene sine fullt ut.

Han bør ikke tolkes som en konstant rolig og avslappet hund. Han ble avlet for å være energisk og klar til handling . Når han forstår at en apporteringsoppgave er i ferd med å begynne, kan han raskt gå fra en hviletilstand til et veldig høyt konsentrasjonsnivå.

Denne energien krever imidlertid selvkontroll. En toller som konstant løper, roper og forventer kommandoer mister mye av sin jakteffektivitet. Målet med trening er derfor å opprettholde motivasjonen uten å la den bli rasende.

Forholdet til jegeren

Tolleren jobber primært gjennom nært samarbeid med hundeføreren.olling må nøye følge kastet av gjenstanden, starte umiddelbart, hente den og returnere uten å bevege seg unødvendig unna.

Når den henter dyr, må den imidlertid ta imot veibeskrivelser selv på avstand, spesielt når et såret vilt faller inn i et vanskelig område eller blir dyttet av strømmen.

En god hund opprettholder derfor en balanse mellom personlig initiativ og vilje til å bli ledet . For mye avhengighet av jegeren gjør at hunden ikke er i stand til å løse en kompleks apporteringsoppgave på egenhånd; overdreven uavhengighet, derimot, gjør det vanskelig å kontrollere.

Funksjonelt valg sikter nettopp mot evnen til å bytte fra én modus til en annen avhengig av situasjonen.

Henting fra vannet: hovedspesialiseringen

Etter t-enolling, den grunnleggende funksjonen til rasen er henting av vannlevende viltHunden må gå i vannet uten å nøle, raskt nå fallpunktet og begynne søket når viltet ikke er umiddelbart synlig.

Å hente opp et dødt dyr er relativt enkelt. Å håndtere et skadet vilt dyr som er i stand til å svømme, dykke, nå vegetasjon eller drive med strømmen er mye mer utfordrende.

I disse situasjonene spiller utholdenhet, luktesans, tolkning av omgivelsene og motstand inn.

Tolleren må fortsette søket selv om første forsøk ikke gir resultater, samtidig som han er åpen for førerens instruksjoner.

Når dyret er nådd, skal grepet være fast, men løst . Apportøren skal ikke gripe for hardt eller skade viltet under transport.

Bakkebæring og allsidighet

Selv om rasens historie er nært knyttet til akvatiske dyr, er tolleren en allsidig apporteringshund og kan også fungere effektivt på land.

Kombinasjonen av lukt, smidighet og et sterkt ønske om å apportere gjør det mulig å bruke den til å søke etter vilt som har falt ned i vegetasjon, åkre, skog eller annet dekke.

Den relativt kompakte størrelsen er en fordel i terreng der en veldig tung retriever kan støte på større vanskeligheter.

Stilen hans har en tendens til å være rask og dynamisk , med stor vilje til å gjenta en rekke apporteringer uten å miste motivasjonen.

Andejakt: Tollernes naturlige terreng

Stokkender, krikkander, pibeender, spidsand, knaringer og andre Anatidae representerer konteksten der rasens historie får sin mest komplette betydning.

I en typisk jaktsituasjon må hunden kunne forbli rolig og usynlig når den ikke tilkalles . En apporterende hund som stadig beveger seg eller bryter dekning, kan varsle fugler før de kommer inn i jaktområdet.

Når brukes t-en?olling, er imidlertid situasjonen fullstendig omvendt: hundens bevegelse blir bevisste og representerer en del av selve strategien.

Etter jakten blir kontroll viktig igjen. Tolleren må observere, huske fallet og bare bevege seg når han får kommandoen.

Denne vekslingen mellom immobilitet, bevegelse, venting og apportering utgjør et av de mest tekniske elementene ved rasen.

Høstmarkering og hukommelse

En god apportør må kunne markere stedet der viltet faller. Dette betyr ikke bare å se dyret falle, men å skape en romlig representasjon som er presis nok til å nå stedet selv etter noen få sekunder.

Flere fellinger kan også forekomme under en jakt. Hunden må huske flere punkter og takle dem i den rekkefølgen som føreren har fastsatt.

Evnen til å markere reduserer tiden som trengs for å søke betraktelig og lar hunden konsentrere luktesansen sin på området som faktisk er nyttig.

I Nova Scotia kan visuell oppmerksomhet, hukommelse og en sterk motivasjon til å hente ting kombineres spesielt effektivt.

Blind apport: når hunden ikke så viltet falle

Et av de høyere nivåene av retrievertrening er den såkalte blinde apporteringen , det vil si apporteringen av byttedyr hvis fall ikke har blitt direkte observert av hunden.

I dette tilfellet vet føreren den omtrentlige posisjonen og må sende tolleren i riktig retning gjennom talekommandoer, gester og fløyte.

Hunden må gå videre selv når den instinktivt har lyst til å utforske et annet område, stoppe på avstand når den blir bedt om det og endre retning i henhold til instruksjoner.

Når du kommer til riktig område, bytt fra å lede til å søke uavhengig ved hjelp av luktesansen.

Den blinde apporteren representerer en av de beste demonstrasjonene av forholdet mellom lydighet, tillit og autonomi som kreves av en virkelig komplett apporterende hund.

Valpetrening

Med tolleren må treningen begynne tidlig, men uten at valpen blir til en hund som utsettes for kontinuerlige formelle øvelser.

Den første egenskapen å beskytte er det spontane ønsket om å bringe tilbake . Små, myke objekter, svært korte økter og stor tilfredsstillelse ved tilbakekomst muliggjør et gradvis bygget samarbeid.

Det er viktig å unngå å jage valpen når den holder gjenstanden: dette kan lett gjøre apporteringen til en fluktlek. Det er mye mer nyttig å invitere den bort til føreren og få overleveringen til å føles som en positiv del av øvelsen.

Samtidig må hukommelse, selvkontroll og evnen til å vente utvikles. Disse grunnprinsippene vil bli uunnværlige når hunden utsettes for vilt og vann.

Det må være gradvis og positivt å komme seg ut i vannet. En redd valp som blir tvunget ut i vannet, kan utvikle en mistillit som kan unngås fullstendig.

Rapportering og selvkontroll: to egenskaper som må vokse sammen

En vanlig feil er å fokusere utelukkende på entusiasmen for apportering. I Nova Scotia er motivasjonen ofte allerede veldig høy; det som må utvikles med like stor oppmerksomhet er evnen til å ikke starte.

Den voksne hunden må være vitne til et fall uten å hoppe opp på egenhånd, vente på kommandoen og akseptere førerens avgjørelse om hvilket dyr som skal hentes først.

Denne egenskapen defineres ofte som stødighet og er grunnleggende både i jakt og i bruksprøver.

Målet er ikke å dempe entusiasmen, men å lære hunden at evnen til å apportere nettopp avhenger av å opprettholde kontrollen.

Fløyta og fjernledning

I fuktige områder kan vind, vann og avstand gjøre stemmen ineffektiv. Plystring blir derfor et viktig verktøy.

Hunden kan lære distinkte signaler for å hente frem, stoppe og endre retning . Disse suppleres av førerens bevegelser for å sende apporteren til høyre, venstre eller fremover.

Utviklingen av disse kommandoene må begynne på land og på kort avstand. Først når responsen er konsolidert, bør kompleksiteten, avstanden og tilstedeværelsen av distraksjoner gradvis økes.

En veltrent toller kan dermed kontrolleres på flere titalls meters avstand fra jegeren, selv når hunden ikke har direkte informasjon om viltets posisjon.

Arbeid med det sårede ville dyret

Å hente skadde dyr er sannsynligvis den etisk viktigste funksjonen til en apportør. Tilsynelatende kan et mistet bytte fortsatt være i live og raskt bevege seg bort fra fallstedet.

Tolleren må derfor ha utholdenhet . Det er ikke nok å nå det angitte punktet og returnere noen sekunder senere: det er nødvendig å utforske, bruke luktesansen og tolke eventuelle spor.

Hos skadde vannlevende dyr er vanskelighetsgraden økt fordi dyret kan dykke og komme til overflaten på avstand. Hunden må nøye observere overflaten og reagere raskt.

I tett myrvegetasjon kan det være nødvendig å kombinere lukt og hørsel for å følge bevegelser.

Det er nettopp i slike situasjoner at en veltrent retriever demonstrerer sin verdi i mye større grad enn bare å apportere et perfekt synlig dyr.

De viktigste jaktkvalitetene

Nova Scotia-anden Tolling Retriever kombinerer en rekke funksjonelle egenskaper som forklarer rasens suksess i aktiviteten den ble skapt for.

• Veldig sterkt apporteringsinstinkt, viktig for å opprettholde motivasjonen selv under lange økter.
• Flotte akvatiske dyr og evnen til å arbeide selv i kaldt vann.
• Smidighet og fart, essensielt under tollinge i bevegelser langs uregelmessige bredder.
• God luktkapasitet, nødvendig for å gjenopprette vilt som ikke er umiddelbart synlig.
• Intelligens og treningsevne, nyttig for fjernkontroll og kompleks rapportering.
• Utholdenhet i søket etter skadde dyr.
• Minne om fossen og mulighet til å administrere flere rapporter.
• Godt grep, sterk nok til å bære vilt, men uten å skade det.
• Høy motstand, nødvendig under lange jaktdager og gjentatte inntrengninger i vannet.

Fordeler og aspekter å vurdere i jaktarbeid

Blant de viktigste fordelene finner vi naturligvis allsidighetTolleren samler i ett enkelt emne tolling, vanninnhenting, landinnhenting, søke- og gjennomføringsferdigheter på avstand.

Den relativt lille størrelsen er en annen praktisk fordel. Den er enkel å transportere i bil, skur eller på en liten båt, og tar mindre plass enn større apportører.

Ulempen er at høy energi krever riktig håndtering. En dårlig trent toller kan bli overivrig , forutse kommandoer og miste presisjon akkurat når maksimal selvkontroll er nødvendig.

Det er også en sensitiv hund. Uregelmessig eller unødvendig hard håndtering kan forverre ytelsen snarere enn å forbedre den.

Det er derfor ikke nødvendigvis den ideelle retrieveren for de som bare ønsker en rolig hund som skal brukes et par ganger i året uten noen skikkelig trening. Den presterer best når den regelmessig er involvert i arbeid og bygger et teknisk så vel som emosjonelt forhold til føreren sin.

Sammenligning med Labrador og Golden Retriever

Det finnes ingen universell beste retriever. Valget bør avhenge av jakttype, territorium, gjeterstil og tiden eieren kan bruke på trening.

Nova Scotia blir spesielt interessant når man ser etter en kompakt, ekstremt dynamisk og teknisk sofistikert retriever , spesielt for bruk i vannsport.

Dagligliv og behovet for bevegelse

En hund som er avlet for å løpe, svømme, apportere og jobbe i mange timer kan ikke betraktes som et kjæledyr der korte daglige utflukter er tilstrekkelige.

Tolleren krever fysisk og mental aktivitet . Gåing, svømming, apportering, leting og trening er mye mer effektive verktøy enn å bare løpe målløst.

Mental stimulering er spesielt viktig fordi en intelligent, inaktiv hund har en tendens til å finne noe å gjøre på egenhånd, noe som ikke alltid er i samsvar med eierens intensjoner.

Det er ikke umulig å bo i leilighet når hunden får tilstrekkelig aktivitet, men et stort hjemmeareal erstatter aldri arbeid, mosjon og forhold.

Forholdet til familie og andre hunder

Et godt sosialisert individ utvikler vanligvis et veldig nært forhold til familien sin. Det kan være kjærlig og involvert, men beholder ofte en mer følsom og mindre kritisk utadvendt personlighet enn det stereotype bildet av noen retrievere.

Tidlig sosialisering med mennesker, miljøer, lyder og andre hunder er viktig for å vokse opp til en velbalansert og selvsikker voksen.

Standarden anser sjenerthet som uønsket hos voksne hunder . En arbeidshund må faktisk møte nye miljøer, lyder, vann, båter og uforutsigbare situasjoner uten å miste stabilitet.

Pelspleie etter jakt

Dobbeltpelsen krever relativt enkel, men regelmessig stell. Etter en dag i vannet er det lurt å sjekke ørene, potene, mellomrommene, halen og luggen nøye.

Gjørme, frø, plantemateriale og små fremmedlegemer kan sette seg fast i pelsen. Grundig børsting lar deg oppdage dem før de forårsaker irritasjon.

Underpelsen går tapt i betydelige mengder i løpet av røytingsperioder og krever hyppigere børsting.

Pelsen bør ikke barberes: den dobbeltlagede strukturen utfører en grunnleggende termisk og beskyttende funksjon.

Nova Scotia-anden Tolling Retriever i jaktleksikonet

Nova Scotia-anden TollinRetrieveren har en virkelig unik posisjon innen jakthundavl. Mange raser har blitt avlet for å finne vilt, andre for å stoppe det, og atter andre for å jage eller hente det. Tolleren har en svært sjelden funksjon: Den kan delta i jaktstrategien selv før dyret er drept, og tiltrekke endene gjennom sin egen oppførsel..

Det er nettopp denne særegenheten som forklarer dens utseende og karakter. Den rødlige fargen, den markante halen, smidigheten og den store apporteringsevnen er ikke uavhengige elementer: de er en del av det samme funksjonelle systemet.

Når jegeren kaster en liten gjenstand langs kysten, løper hunden, henter den og kommer tilbake. Det som kan virke som en enkel lek for en observatør, blir en teknikk utviklet gjennom generasjoner med seleksjon. Hundens periodiske bevegelser tiltrekker endenes oppmerksomhet og lokker dem til å nærme seg.

Men arbeidet slutter ikke med tolling. Etter jakten dukker den andre halvdelen av rasen opp: Seig og vannlevende apportørEt dyr som er skutt ned hundre meter fra land, blåst av vinden inn i et sivområde, eller fortsatt er i stand til å dykke, krever en hund som vet hvordan man svømmer, observerer, leter og holder ut.

Nova Scotia-andungen må derfor kombinere egenskaper som kan virke motstridende. Den må være svært livlig når arbeidet krever bevegelse, men likevel helt stille når jegeren må holde seg skjult. Den må være uavhengig under et komplekst søk, men likevel akseptere fjernstyring i blindsøk. Den må ha et grep som er sterkt nok til å bære en voksen and, men likevel delikat nok til ikke å skade den.

Byggnaden er også et resultat av disse kompromissene. Med en ideell høyde på omtrent 45–51 centimeter, avhengig av kjønn, forblir den merkbart mer kompakt enn mange andre apportører, men har likevel tilstrekkelig muskel- og beinstruktur til å fungere under utfordrende forhold. Den doble, vanntette pelsen og de kraftig svømmehudslegene er en konstant påminnelse om at dette er en rase bygget rundt vann.

For den moderne jegeren kan tolleren representere et ekstremt interessant valg, men den må velges og trenes for det den virkelig er. Dens økende popularitet som selskapshund bør ikke overskygge dens funksjonelle identitet: energi, apportering, vann og samarbeid er sentralt for rasen og ikke bare tilleggsegenskaper.

En riktig utvalgt og trent Nova Scotia kan derfor bli mye mer enn en hund som har i oppgave å hente fallende gjenstander. Den er en samarbeidspartner som er i stand til å delta i flere faser av handlingen, lese vann, huske fall, følge instruksjoner på avstand og fortsette søket når det skadde viltet ser ut til å være fortapt.

Det er denne foreningen mellom den eldgamle kanadiske teknikken med tollinDet er egenskapene til en moderne retriever som gjør Nova Scotia Duck til Tolling Retriever er en av de mest originale og teknisk fascinerende rasene i hele jakthundverdenen.