Hundeparvovirus er en svært smittsom infeksjonssykdom, hovedsakelig forårsaket av hundeparvovirus type 2. Den rammer hovedsakelig valper og unge hunder som er uvaksinerte eller har ufullstendig vaksinasjonsdekning, og forårsaker alvorlig gastroenteritt som raskt kan utvikle seg til dehydrering, sjokk og død.
Viruset er ekstremt motstandsdyktig mot miljøpåvirkninger og kan overføres indirekte gjennom sko, klær, utstyr, skåler, bur og kjøretøy. Av denne grunn utgjør parvovirus en spesiell fare på avlsgårder, kenneler, hundeprøver og alle steder som besøkes av et stort antall hunder.
Hva er parvovirus hos hunder?
Parvovirus er forårsaket av et virus som primært angriper raskt delende celler. I tarmen skader det cellene i tarmkryptene, noe som svekker slimhinnefornyelsen og forårsaker en alvorlig forstyrrelse av tarmbarrieren.
Viruset kan også påvirke beinmargen og lymfevev, noe som forårsaker en reduksjon i hvite blodlegemer og en svekkelse av immunforsvaret. Hos svært unge valper kan det, mer sjelden, påvirke hjertemuskelen og forårsake en form for myokarditt.
Hvilke hunder er mest utsatt
Alle uvaksinerte hunder kan bli smittet, men risikoen er spesielt høy for:
- valper mellom omtrent seks uker og seks måneder;
- uvaksinerte eller ufullstendig vaksinerte hunder;
- valper atskilt fra moren sin tidlig;
- svekkede, underernærte eller dyr infisert med tarmparasitter;
- hunder fra oppdrettere, dyrehjem eller overfylte miljøer;
- dyr som oppholder seg i områder som er forurenset av hundeavføring;
- valper som utsettes for stress på grunn av transport, miljøskifte eller avvenning.
Tilstedeværelsen av maternelle antistoffer mottatt gjennom råmelk beskytter i utgangspunktet valpen, men kan også forstyrre de første vaksinasjonene. Dette skaper en delikat fase der antistoffene ikke lenger er tilstrekkelige til å forhindre infeksjon, men kan fortsatt redusere vaksinens effektivitet.
Hvordan parvovirus overføres
Overføring skjer primært via fekal-oral rute . Hunder blir smittet ved å innta eller slikke viruspartikler fra avføringen til et infisert dyr eller fra et forurenset miljø.
Direkte kontakt mellom to hunder er ikke nødvendig. Viruset kan overføres via:
- folks sko og klær;
- dyrepoter og -pelser;
- skåler, kenneler, bærere og bånd;
- bur, binger og gulv;
- verktøy som brukes til rengjøring;
- kjøretøy beregnet for transport av hunder;
- jord forurenset av avføring.
En smittet hund kan skille ut store mengder virus i avføringen selv før symptomene oppstår, og fortsette å skille det selv etter klinisk bedring. En mistenkt hund bør derfor isoleres umiddelbart.
Kan parvovirus overføres til mennesker?
Hundeparvovirus regnes ikke som smittsomt til mennesker . Imidlertid kan mennesker overføre viruset mekanisk fra ett miljø til et annet gjennom forurensede sko, hender, klær og gjenstander, noe som bidrar til spredning av infeksjonen blant hunder.
Parvovirus B19 som er ansvarlig for noen menneskelige infeksjoner er forskjellig fra parvovirus hos hunder.
Hvor lenge overlever parvovirus i miljøet?
Parvovirus mangler et lipidmembran og er spesielt motstandsdyktig mot kulde, temperaturendringer og mange vanlige vaskemidler. Innendørs kan det forbli smittsomt i flere måneder; utendørs, hvis det beskyttes mot sollys og tørking, kan det overleve mye lenger.
Regelmessig rengjøring er derfor ikke nok til å eliminere risikoen. Det er først nødvendig å fjerne avføring, rusk og organisk materiale grundig, og deretter bruke et desinfeksjonsmiddel som er virkelig effektivt mot parvovirus.
Inkubasjonstid
Perioden mellom smitte og symptomdebut er vanligvis noen få dager, ofte mellom tre og syv dager , men kan variere. I denne fasen kan hunden virke frisk selv om den allerede er smittet.
Symptomer på parvovirus hos hunder
Symptomene kan oppstå plutselig og forverres i løpet av timer. De vanligste tegnene inkluderer:
- depresjon og markert svakhet;
- tap av appetitt;
- gjentatt oppkast;
- vannaktig diaré, ofte illeluktende;
- tilstedeværelsen av blod i avføringen;
- magesmerter og spenninger;
- feber eller, i mer alvorlige tilfeller, et fall i kroppstemperatur;
- rask dehydrering;
- blekhet i slimhinnene;
- perdita di peso;
- kollaps og sjokk i avanserte tilfeller.
Diaré er ikke alltid blodig, og fravær av den utelukker ikke sykdommen. I noen tilfeller kan de første tegnene bare være apati, tap av appetitt og oppkast.
Når det er viktig å kontakte veterinæren raskt
En valp som ikke er fullvaksinert og viser oppkast, diaré eller plutselig depresjon, bør behandles med det samme . Parvovirus er ikke en sykdom som kan behandles hjemme, og utsettelse av behandlingen kan raskt forverre prognosen.
Før du kommer til klinikken, er det lurt å ringe veterinæren. På denne måten kan veterinæren avtale en separat rute og unngå å eksponere andre hunder på venterommet.
Hvorfor parvovirus er så farlig
Oppkast og diaré forårsaker et alvorlig tap av væske og elektrolytter. Samtidig gjør skade på tarmslimhinnen det mulig for bakterier som normalt finnes i tarmen å krysse den kompromitterte barrieren og nå blodomløpet.
Hunden kan da utvikle:
- alvorlig dehydrering;
- endringer i natrium, kalium og glukose;
- reduksjon av hvite blodlegemer;
- systemiske bakterieinfeksjoner;
- sepsis;
- koagulasjonsforstyrrelser;
- sirkulasjonssjokk;
- skade på indre organer.
Valper har begrensede energireserver og kan raskt lide av hypoglykemi og hypotermi.
Diagnose av parvovirus
Veterinæren stiller diagnosen ved å vurdere alder, vaksinasjoner, symptomer, kliniske tilstander og mulig eksponering for forurensede miljøer.
Undersøkelser kan omfatte:
- rask avføringstest for påvisning av viralt antigen;
- PCR å identifisere virusets genetiske materiale;
- fullstendig blodtelling for å evaluere hvite blodlegemer, røde blodlegemer og blodplater;
- biokjemisk og elektrolyttprofil;
- måling av blodsukker;
- avføringstester for å sjekke for parasitter;
- Røntgen av abdomen eller ultralyd når det er nødvendig å utelukke fremmedlegemer, intestinal invaginasjon eller andre patologier.
En negativ hurtigtest utelukker ikke alltid infeksjon, spesielt i de aller tidlige stadiene eller når mengden virus som utskilles i avføringen er liten. Ved sterk klinisk mistanke kan veterinæren gjenta testen eller be om en PCR-test.
Nylig vaksinasjon med visse levende, svekkede vaksiner kan av og til påvirke tolkningen av visse tester. Det er derfor viktig å informere veterinæren din om datoen og produktet som ble brukt.
Finnes det andre sykdommer med lignende symptomer?
Oppkast og diaré kan også være forårsaket av andre tilstander. Differensialdiagnoser kan omfatte:
- intestinale parasitoser;
- bakteriell eller viral gastroenteritt;
- inntak av fremmedlegemer;
- forgiftninger;
- plutselige endringer i kostholdet;
- intussusception eller tarmobstruksjon;
- hundens enteriske koronavirus;
- andre systemiske sykdommer.
Bare et veterinærbesøk og passende tester kan avgjøre årsaken.
Hvordan behandles parvovirus?
Det finnes ingen enkel hjemmebehandling som kan eliminere viruset. Behandlingen er primært intensiv og støttende, med mål om å holde hunden i live mens immunforsvaret bekjemper infeksjonen.
I mer alvorlige tilfeller er sykehusopphold i isolasjon nødvendig. Behandlingen kan omfatte:
- intravenøs væskebehandling for å korrigere dehydrering og sjokk;
- tilskudd av elektrolytt og glukose ved behov;
- antiemetiske legemidler for å kontrollere oppkast;
- antibiotika mot sekundære bakterieinfeksjoner og risikoen for sepsis;
- smertekontroll;
- tidlig og gradvis ernæringsstøtte;
- behandling av samtidige parasittinfeksjoner;
- blod- eller plasmatransfusjoner i utvalgte tilfeller;
- overvåking av temperatur, blodtrykk, blodsukker, urinproduksjon og blodprøver.
Enteral fôring gjenopptas som anvist av veterinæren din så snart forholdene tillater det. Langvarig faste fremmer ikke nødvendigvis gjenoppretting av tarmslimhinnen.
I mindre alvorlige tilfeller, eller når sykehusinnleggelse ikke er mulig, kan intensive polikliniske protokoller vurderes, men de krever hyppige kontroller og nøye pasientutvelgelse. Avgjørelsen ligger utelukkende hos veterinæren.
Hva man ikke skal gjøre
Ved mistanke om parvovirus bør du ikke:
- vent til oppkast og diaré forsvinner spontant;
- administrere legemidler til mennesker uten resept;
- tvinge hunden til å drikke store mengder vann mens den kaster opp;
- bruke antibiotika som er igjen fra tidligere behandlinger;
- ta valpen med til steder som andre hunder besøker;
- Stopp behandlingen på egenhånd etter de første forbedringene.
Prognose og sjanser for bedring
Prognosen avhenger av alder, hvor raskt pasienten får diagnosen, alvorlighetsgraden av dehydrering, antall hvite blodlegemer, forekomst av sepsis og responsen på behandlingen.
Med rask og intensiv veterinærbehandling blir mange hunder friske. De første dagene er vanligvis de vanskeligste. Hunder som kommer seg over den kritiske fasen og gjenopptar spising har vanligvis bedre sjanser for å bli friske.
Uten riktig behandling er risikoen for død svært høy, spesielt hos valper.
Håndtering av hunden etter utskrivelse
Hunden som kommer seg må overvåkes nøye, og instruksjonene som gis må følges. Følgende kan være nødvendig:
- lett fordøyelig mat delt inn i små måltider;
- administrering av foreskrevne medisiner;
- kontroll av oppkast, avføring, appetitt og hydrering;
- hvile i et varmt, rent og stille miljø;
- kontroller og undersøkelser;
- isolasjon fra andre hunder i den perioden som veterinæren har angitt.
Tilbakeføring til et normalt kosthold og treningsrutine bør skje gradvis. Ytterligere oppkast, diaré, oppkast eller spisevegring krever øyeblikkelig kontakt med veterinæren din.
Isolering og beskyttelse av andre hunder
Den syke hunden må holdes atskilt fra andre dyr under behandling og selv etter klinisk bedring, fordi den midlertidig kan fortsette å skille ut viruset i avføringen.
Det anbefales å bruke for den infiserte personen:
- et separat rom eller innhegning;
- dedikerte boller og utstyr;
- lettvaskbare hansker og klær;
- rengjøringsmidler som ikke brukes i andre områder;
- en rute som unngår å passere gjennom områder som besøkes av andre hunder.
Etter å ha stelt hunden, bør du vaske hendene grundig og rengjøre eller skifte sko og klær. Andre hunder som bor sammen med hunden bør undersøkes av en veterinær, som umiddelbart bør bekrefte vaksinasjonsstatusen deres.
Hvordan desinfisere miljøet
Det første trinnet innebærer fullstendig fjerning av avføring, oppkast, jord og annet organisk materiale. Først da kan du bruke et desinfeksjonsmiddel som er sertifisert effektivt mot parvovirus, og observere konsentrasjonen, kontakttiden og bruksmåten.
En riktig fortynnet natriumhypoklorittløsning kan brukes på kompatible overflater , men den faktiske konsentrasjonen avhenger av startproduktets konsentrasjon. Det anbefales derfor å følge veterinærens instruksjoner eller etiketten, og aldri blande blekemiddel med syrer, ammoniakk eller andre vaskemidler.
De bør behandles når det er mulig:
- vaskbare gulv og vegger;
- bur, bærere og gjerder;
- boller og utstyr;
- fottøy og rengjøringsverktøy;
- vaskbare tepper, tekstiler og hundehus.
Jord, gress, grus, grovt treverk og andre porøse overflater er svært vanskelige å desinfisere fullstendig. I et forurenset miljø er det viktig å konsultere en veterinær før du introduserer en valp som ikke er fullvaksinert.
Forebygging gjennom vaksinasjon
Vaksinasjon mot parvovirus regnes som en grunnleggende vaksinasjon for alle hunder. Veterinæren bør fastsette vaksinasjonsskjemaet basert på alder, opprinnelse, miljørisiko, produktet som brukes og gjeldende forskrifter.
Vanligvis startes valpevaksinasjoner rundt seks til åtte ukers alder og gjentas med jevne mellomrom til de er minst seksten uker gamle. I høyrisikosituasjoner kan veterinæren anbefale andre protokoller eller en senere dose.
Etter den første vaksinasjonsserien gis en booster innen den alderen som er angitt i den vedtatte protokollen, etterfulgt av revaksinasjonene som er planlagt for hver vaksine. En enkelt injeksjon er ikke tilstrekkelig til automatisk å anse valpen som beskyttet.
Slik beskytter du en valp som ikke er fullvaksinert ennå
Mens du fullfører vaksinasjonsprogrammet, er det viktig å balansere infeksjonsforebygging med riktig sosialisering. Veterinæren din kan vurdere risikoen i området og anbefale de tryggeste aktivitetene.
Generelt er det lurt:
- unngå områder med hunder og steder som besøkes av ukjente dyr;
- unngå kontakt med avføring og potensielt forurensede overflater;
- ikke del udesinfiserte skåler, leker og bærere;
- introduser valpen for friske, regelmessig vaksinerte hunder i kontrollerte miljøer;
- unngå avlsgårder, kenneler eller kennelpensjonater med mistenkte tilfeller;
- rens skoene dine etter å ha vært i risikofylte miljøer;
- Hold vaksinasjonsavtaler punktlig.
Parvovirus i kenneler og jakthundgrupper
I kenneler og jakthundflokker kan inntreden av et smittet individ raskt føre til et utbrudd. Forebygging må baseres på korrekt dokumenterte vaksinasjoner, karantene av nyankomne, umiddelbar isolering av symptomatiske individer og streng separasjon av utstyr.
Spesiell forsiktighet er nødvendig under reiser, hundeprøver, treningsøkter og samlinger. Bur, tilhengere, kenneler og skåler bør ikke deles uten skikkelig desinfisering.
Enhver hund som viser oppkast, diaré eller plutselig depresjon må ekskluderes fra aktiviteter og undersøkes før den blir med i gruppen igjen.
Kan en vaksinert hund bli syk?
Ingen vaksine garanterer absolutt beskyttelse for alle individer. En vaksinert hund kan bli syk hvis serien ikke er fullført, hvis mors antistoffer forstyrret de første dosene, hvis den har immunproblemer, eller hvis vaksinen ikke ble oppbevart og administrert riktig.
Sykdommen er imidlertid mye vanligere hos uvaksinerte eller ufullstendig vaksinerte hunder. Sirkulasjon av parvovirusvarianter gjør vanligvis ikke vaksinasjon med godkjente produkter unødvendig.
oppsummert
Hundeparvovirus er en svært smittsom og potensielt dødelig sykdom, spesielt hos valper. Oppkast, diaré og svakhet hos en ung eller ufullstendig vaksinert hund utgjør en veterinær nødsituasjon.
Rask diagnose, intensivbehandling, isolasjon og riktig desinfeksjon kan redde hunden og forhindre spredning av infeksjonen. Full vaksinasjon, kombinert med nøye håndtering av valpen i perioden med størst sårbarhet, er fortsatt den mest effektive formen for forebygging.
