PUDELPOINTER

Pudelpointeren er en av de mest interessante allsidige jakthundene utviklet av tysk hundeavl. Den ble født fra den genetiske krysningen mellom pointer og puddel , og ble valgt ut med et veldig spesifikt mål: å skape en hund som er i stand til å beholde pointerens store snute, brede søkel og selvsikre spiss, samtidig som den tilfører hardførhet, en predisposisjon for apportering, evnen til å arbeide i vann og større allsidighet i utfordrende miljøer.

Resultatet er ikke en enkel krysning mellom to raser, men en populasjon som er stabilisert gjennom svært streng funksjonell seleksjon. Den moderne pudelpointeren er en kontinental, ruhåret ståhund , kraftig, men atletisk, i stand til å arbeide på sletter, i skog og i våtmarker, og i stand til å takle ulike faser av jakt: leting, ståhund, apportering av felt vilt og arbeid i vann.

Dens identitet er dypt forankret i det tyske konseptet om allsidig jagdhund . Hunden må ikke utmerke seg i bare én spesialitet. Den må ha tilstrekkelig bevegelsesutslag til å jobbe effektivt med fjærvilt, tilstrekkelig kontakt med føreren til å være håndterbar i skogen, et naturlig og pålitelig punkt, stor vilje til å apportere og den hardførheten som er nødvendig for å gå i vann eller krysse tett vegetasjon.

Den ru, tette pelsen, den robuste pointerbygningen, det fremtredende skjegget og det oppmerksomme uttrykket gir rasen et umiddelbart funksjonelt utseende. Temperamentet velges også basert på arbeidet: Pudelpointeren må være balansert, kontrollerbar, selvsikker og utstyrt med en sterk lidenskap for jakt , uten frykt for vilt eller skudd.

Pudelpointer: rasedatablad

Opprinnelsen og historien til pudelpointeren

Pudelpointerens fødsel går tilbake til Tyskland i andre halvdel av det nittende århundre, i en periode hvor tysk jakthundavl utviklet en presis modell for jakthund: ikke en spesialist begrenset til én enkelt funksjon, men et allsidig hjelpemiddel som kan fungere før og etter skuddet.

Tradisjonen tilskriver Sigismund Freiherr von Zedlitz und Neukirch , også kjent under sitt jaktpseudonym Hegewald , en nøkkelrolle . Målet var å skape en hund som var i stand til å kombinere den engelske pointerens eksepsjonelle egenskaper for feltarbeid med jaktegenskapene som fortsatt var tilstede hos arbeidspudler på den tiden.

Pointeren hadde fremfor alt en veldig fin nese, et raskt og romslig søk og en naturlig spiss . Puddelen, derimot, bidro med egenskaper som apporteringsvillighet, et sterkt forhold til vann, intelligens, hardførhet og en større evne til å tilpasse seg ulike jaktsituasjoner.

Puddelen ble primært brukt i rasens grunnleggelsesfase. Den påfølgende seleksjonen fortsatte innenfor den resulterende genetiske poolen, uten å ty til andre stående hunder. Resultatet ble gradvis etablert gjennom sterkt selektivt press på ytelse.

Dette elementet er spesielt viktig: Pudelpointeren ble ikke født for å skape et mellomliggende utseende mellom pointeren og puddelen, men for å bevare og kombinere visse funksjonelle egenskaper.

En solid peker belagt med ståltrådhår

Standarden beskriver idealtypen som en pointer med robust kroppsbygning og ru, ikke overdrevent lang pels. Denne definisjonen lar oss umiddelbart forstå rasens morfologiske logikk.

Pudelpointeren må ikke ha det lette og tørre utseendet til den engelske pointeren for store jaktformål, men må beholde sin atletiske evne, galoppkraften og orienteringen mot å jobbe med fjærvilt.

Det større stoffet lar deg imidlertid også takle skog, tett vegetasjon, fuktig terreng og langvarig aktivitet under vanskelige klimatiske forhold.

Kroppen er litt lengre enn mankehøyden, med et indikativt forhold på 10 til 9. Ryggen er kort, rett og muskuløs, lendet sterkt og krysset moderat skrånende.

Brystet er bredt og dypt, med velutviklede, men ikke tønneformede ribben, en løsning som sikrer god pustekapasitet uten at det går på bekostning av atletisk dyktighet og mobilitet.

Hode: kraft og olfaktorisk finesse

Hodet må være proporsjonalt med kropp og kjønn. Hodeskallen er relativt flat og bare lett avrundet sidelengs, med veldefinerte overciliebuer.

Stoppet er markert, og snuten må opprettholde en korrekt balanse mellom lengde og bredde, uten å virke smal eller spiss.

Nesen er godt pigmentert, i harmoni med pelsfargen, og har brede nesebor. Hos en spisshund er kvaliteten på luktesansen naturlig nok grunnleggende: Pudelpointeren må oppdage lukter selv på avstand og tolke dem under et dynamisk søk.

Kjevene er kraftige og tannsettet er komplett, med 42 tenner og saksebitt.

Hodet må derfor kombinere luktefunksjonalitet, styrke og korrekt gripeevne , noe som også er viktig i hentefasen.

Øyne, uttrykk og ører

Øynene er relativt store, plassert sidelengs, og generelt mørkt ravfargede . Uttrykket skal være livlig, oppmerksomt og intelligent.

Øyelokkene sitter godt og er beskyttet av pels, et nyttig element når man arbeider blant vegetasjon og kratt.

Ørene er mellomstore, høyt ansatt, tett inntil hodet, og ikke kjøttfulle. De er dekket av hår og har avrundede tupper.

Alt i alt skal pudelpointerens hode formidle inntrykk av en våken, men balansert hund , klar til å handle umiddelbart uten å vise nervøsitet.

Den grove pelsen: ekte beskyttelse, ikke dekorativ

Et av rasens særegne trekk er den harde, ru, tettsittende og svært tette pelsen , ledsaget av en tett underpels.

Ved manken måler dekkpelsen omtrent 4–6 centimeter. Den bør derfor ikke være så kort som en Kurzhaar, men ikke så lang at den holder på overflødig vann, gjørme og plantemateriale.

Pelsens hardhet beskytter huden mot bjørnebær, siv, grener og skrubbsår, mens underpelsen bidrar til termisk beskyttelse under arbeid i vann og i kalde årstider.

Hodet har et fremtredende skjegg og en tydelig dekning av øyenbryn og panne. Tilstedeværelsen av skjegg er så typisk for rasen at fraværet av skjegg utgjør en alvorlig feil sammenlignet med normaltypen.

Magen må også være godt beskyttet av tykk pels, fordi det er et av de mest utsatte områdene når hunden krysser lav vegetasjon og ulendt terreng.

Brunt, dødt blad og svart

De tillatte fargene er brun, dødt blad og svart . Fargen må være tilnærmet ensartet, og kun små hvite markeringer er tillatt.

Den såkalte døde bladfargen representerer en nyanse som er spesielt konsistent med rasens jaktmessige opprinnelse og integreres svært godt med skog, tørr vegetasjon og høstterreng.

Farge forblir naturlig nok sekundært i forhold til struktur, helse, temperament og arbeidskvalitet.

Karakter: balanse før spenning

Pudelpointeren må ha et rolig, kontrollert og balansert temperament , kombinert med et tydelig jaktinstinkt.

Dette er et svært viktig skille. En allsidig hund må være ekstremt motivert når den jobber, men kan ikke være nervøs, ustabil eller ukontrollerbar.

Han må ta imot skuddet uten frykt, vise tillit til viltet og møte vann, vegetasjon og forskjellige miljøer uten å nøle.

Samtidig må den opprettholde gode lederegenskaper, fordi den tyske allsidige hundens arbeid krever en konstant veksling mellom initiativ og samarbeid.

Søket på slettene: den mest tydelige arven etter pekeren

Pointeren sin innflytelse er tydelig i jakten på fjærvilt . Pointeren må ha en nese som er i stand til å reagere på avstand og et søkemønster som er tilstrekkelig bredt og dynamisk til å effektivt utforske terrenget.

Den bør imidlertid ikke bedømmes etter de samme ekstreme parameterne som den engelske pointeren som er valgt utelukkende for den store jakten.

Funksjonen er annerledes: den må opprettholde fart og bredde uten å miste sammenheng, tilpasningsevne og evnen til senere å gå videre til andre oppgaver.

I åpne felt kan den derfor utvikle en relativt romslig aksjon, regulert av terrengforholdene, vegetasjonen og viltets tetthet.

Høy nese og tolkning av utstrålingen

Jobben til en god pekehund er ikke bare å spore luktpartikler på bakken. Pudelpointeren må kunne bruke vinden og lukten som bæres i luften.

Et riktig innstilt søk lar hunden fange opp lukten på avstand og gradvis endre retning og hastighet.

Når den fornemmer tilstedeværelsen av vilt, blir handlingen mer fokusert. Evnen til å skille en ny og nyttig lukt fra en gammel er en av egenskapene som fremkommer med erfaring og utvelgelse.

Pointerens raffinerte nese er en sentral del av denne funksjonelle arven.

Arrestasjonen: trygghet uten hastverk

Pudelpointeren må ha en naturlig, solid og pålitelig spiss . Når den identifiserer vilt med tilstrekkelig presisjon, må den stoppe bevegelsen og holde posisjonen sin.

Stoppet lar jegeren nærme seg og organisere handlingen riktig.

En hund som fortsetter å bevege seg for mye fremover kan forårsake for tidlig flukt; en som stopper utstråling som er for svak eller gammel, kan i stedet produsere en rekke tomme stopp.

Kvalitet kommer fra balansen mellom forsiktighet, erfaring, luktekraft og sikkerhet i evalueringen av utstrålingen.

Veiledet og tilnærming til spillet

Etter peking kan det være nødvendig å gradvis bevege seg mot viltet som beveger seg på bakken. Hunden må deretter vise kontrollert veiledning , opprettholde luktkontakt uten å forhaste handlingen.

Denne situasjonen er spesielt vanlig med fasaner og andre fugler som er i stand til å forfølge før de letter.

Pudelpointeren må kunne tilpasse tempoet sitt til byttedyrets oppførsel, og fortsette å gi jegeren informasjon gjennom holdning og bevegelse.

Fasan: en ideell jaktfugl for å evaluere allsidighet

Fasanen er en av viltartene der pudelpointeren tydeligst kan demonstrere sin fullstendighet.

Før skyting må jegeren lete etter og lokalisere lukten, stoppe og om nødvendig veilede et dyr som prøver å rømme til fots.

Etter avlivingen endres arbeidet fullstendig. Hunden må markere fallet og apportere viltet.

Hvis fasanen blir såret og løper inn i vegetasjonen, må pudelpointeren bruke lukt og utholdenhet for å fullføre gjenopprettingen.

I løpet av få minutter kreves det søk, peking, kontroll og apportering – akkurat de egenskapene rasen ble utviklet for.

Grå rapphøne, rapphøne og vanlig vilt

Rapphøns, grårapphøns og annet fjærvilt fra åpne miljøer lar deg forbedre kvaliteten på jakten.

Hunden skal dekke terreng uten å gå unødvendig nær føreren og bruke vinden til å fange opp fjerne strålinger.

Hastighet må ledsages av metode. En tilsynelatende spektakulær jakt som ikke klarer å systematisk utforske terrenget gir ingen reell jaktfordel.

Pudelpointeren må vise en bred, men rasjonell bevegelse , og automatisk tilpasse avstanden til forholdene.

Skogsneppe og arbeid i skogen

Skogen representerer et av miljøene der pudelpointerens større allsidighet blir spesielt tydelig.

Søket må uunngåelig være smalere enn på slettene. Trær, vegetasjon, skråninger og begrenset sikt krever en mye tettere forbindelse med jegeren.

Når den jakter på skogsneppe, må hunden bruke en raffinert nese og fremfor alt lære å tolke vanskelige utstrålinger, ofte forstyrret av fuktighet, uregelmessig vind og viltets bevegelser.

Den harde pelsen gir også god beskyttelse mot bjørnebær og tett vegetasjon.

Et forsøksperson som er i stand til å bytte fra et bredt søk på slettene til et mer intimt søk i skogen, viser virkelig den miljømessige tilpasningsevnen som representerer et av rasens sterke sider.

Vannarbeid: Pudelpointerens andre store sjel

Pudelpointeren ble også avlet for å fungere effektivt i vann . Dette skiller den tydelig fra en stående hund som er designet nesten utelukkende for tørt terreng.

Hunden må gå inn bestemt, svømme riktig og opprettholde motivasjonen selv når apporteringen krever en viss distanse.

Det grove og tykke dobbeltlaget gir viktig beskyttelse mot kulde og fuktighet.

Akvatiske evner bør ikke tolkes bare som en vilje til å bade: en ekte jakthund må kunne arbeide i vannet med samme konsentrasjon som vises på bakken.

Anatidae og vannhenting

Når den jakter på Anatidae , kan pudelpointeren utnytte dens allsidige egenskaper fullt ut.

Etter skuddet må han observere fallet og nå viltet ved å krysse åpent vann eller myrvegetasjon.

En skadet and kan svømme vekk, dykke eller nå et sivområde. Hunden må derfor kombinere syn, lukt, utholdenhet og svømmeferdigheter.

Funksjonen ligner på en retriever, men pudelpointeren legger til denne ferdigheten i tillegg til de som er typiske for en stående hund.

Rapport: en funksjon som ikke må være tilleggsfunksjon

I det tyske konseptet med en flerbrukshund er apportering ikke en sekundær øvelse. Etter avliving må hunden kunne nå og apportere viltet på riktig måte.

Grepet må være sikkert nok til at viltet ikke mistes under transport, men ikke så sterkt at det skades.

Hunden må returnere direkte til føreren og avlevere uten at apporteringen blir til besittende atferd.

Denne predisposisjonen utgjør et av de funksjonelle bidragene som tradisjonelt er knyttet til puddelens arv og som brukes i dannelsen av rasen.

Gjenoppretting av det sårede ville dyret

Den sanne verdien av en allsidig jakthund kommer ofte til syne etter et mindre perfekt skudd. En såret fasan kan raskt flykte inn i krattet, og en and kan nå et tilsynelatende utilgjengelig område.

Pudelpointeren må bruke nesen, utholdenheten og metoden sin for å rekonstruere bevegelsen og fullføre restitusjonen.

Funksjonen har også en viktig etisk verdi: å redusere antallet sårede dyr som ikke blir reddet er en av jaktassistentens hovedoppgaver.

Arbeid i skogen utenfor gjerdet

I tradisjonen til den tyske allsidige hunden er ikke skogen bare et sted for å lete etter skogsneppe. Hunden må kunne tilpasse seg ulike aktiviteter og opprettholde årvåkenhet selv når omgivelsene reduserer den visuelle kontakten med føreren.

Det er derfor nødvendig med en spesielt fin balanse mellom autonomi og tilkobling.

En hund som er for avhengig vil ikke utforske terrenget tilstrekkelig; en altfor uavhengig hund kan bli vanskelig å kontrollere.

En hund som er i stand til å endre stil i henhold til terrenget

En av de mest interessante egenskapene til Pudelpointeren er evnen til å modulere søket.

På en stor, åpen slette kan den strekke seg lenger og utnytte vind og fart. I skogen må den automatisk redusere bredden og avstanden. I et våtmarksområde må den takle vegetasjon, gjørme og vann.

Allsidighet betyr derfor ikke bare å kunne mange forskjellige øvelser. Fremfor alt betyr det å ha en mental og fysisk struktur som er i stand til å tilpasse atferd til konteksten.

Valpetrening

Nysgjerrighet, initiativ og en lidenskap for jakt må pleies hos unge pudelpointere . En valp som er overkontrollert i tidlige stadier kan miste noe av selvtilliten som trengs for å søke selvstendig.

Samtidig må gjenkalling, tilknytning, sitting og evnen til å avbryte handlingen utvikles.

De første erfaringene med spillet bør være positive og enkle. Det naturlige poenget bør verdsettes uten at det umiddelbart blir en altfor rigid øvelse.

Valpen må gradvis lære at samarbeid med føreren ikke begrenser jakten, men lar den fortsette den.

Den første introduksjonen til vann

Selv for en rase som er disponert for vann, er det viktig å unngå brå tilnærminger. Ungen bør i utgangspunktet finne grunt, trygt vann med en gunstig temperatur.

En hantler eller tilstedeværelsen av en erfaren hund kan spontant legge til rette for inntreden.

Å fysisk kaste valpen i vannet er kontraproduktivt og kan skape et problem som genetisk sett aldri ville ha eksistert.

Avstanden økes bare når ungen viser selvtillit og naturlig svømmeevne.

Trening for stasjonen

Peking bør i utgangspunktet observeres og verdsettes som en naturlig atferd. Hunden må lære å stole på utstrålingen og stoppe uten å bli stadig hindret av kunstige inngrep.

Deretter bygges stabilitet og korrekt oppførsel under start og skyting.

Treningspresset bør øke gradvis. Målet er ikke å oppnå perfekt holdning tidlig, men å utvikle en hund som forstår hva den gjør og opprettholder entusiasme og selvtillit.

Skuddet og karakterstabiliteten

Standarden legger stor vekt på fravær av frykt for skudd og vilt . En allsidig jakthund må møte skuddet uten å vise frykt eller miste balansen.

Genetisk predisposisjon er grunnleggende, men introduksjonen til skyting må også gjennomføres riktig.

Den unge personen bør ikke plutselig bli utsatt for detonasjoner på nært hold uten at vedkommende tidligere har assosiert dem med positive og jaktmotiverende situasjoner.

Et problem som oppstår på grunn av dårlig forvaltning kan være mye vanskeligere å rette opp i enn det ville vært å forhindre.

Henting og levering

Apporteringen må være konstruert slik at hunden finner det naturlig å returnere til føreren med gjenstanden eller viltet.

Med valper er det nyttig å starte med korte økter og holde motivasjonen høy.

Deretter introduseres venting, sending, korrekt henting og levering.

Arbeidet må bli gradvis mer pålitelig selv i nærvær av vann, vegetasjon og forskjellige typer vilt.

Pudelpointeren sammenlignet med pointeren

Forholdet til pointeren er sentralt i rasens historie, men de to hundene bør ikke vurderes etter de samme parameterne.

Pudelpointeren beholder derfor en betydelig del av pointerens arv, men plasserer den innenfor en mye bredere jaktstruktur.

Pudelpointer og Drahthaar

Den mest naturlige sammenligningen i det tyske panoramaet er med den tyske drahthaaren . Begge er ruhårede stående hunder orientert mot allsidighet, men de har ulik genetisk opprinnelse og selektive tradisjoner.

Pudelpointeren oppsto i hovedsak fra en krysning mellom pointer og puddel, og seleksjonen har fortsatt å utvikle seg innenfor denne arven. Drahthaar, derimot, stammer fra en mer kompleks stamtavle som involverer forskjellige stammer av tyske strihårede pointere.

Hos pudelpointeren kan et visst pointeriansk avtrykk komme frem på en spesielt tydelig måte i søket og i nesens kvalitet , mens drahthaaren representerer kanskje det mest utbredte uttrykket for den allsidige tyske hunden.

Det er ikke noe poeng i å etablere en generell overlegenhet: kvaliteten på det enkelte individ, utvalget og typen jakt er fortsatt avgjørende.

Pudelpointer og Kurzhaar

Sammenlignet med den tyske korthårede pointeren tilbyr pudelpointeren fremfor alt bedre beskyttelse av pelsen mot kulde, vann og vegetasjon.

Kurzhaar har en mye kortere baldakin og en ekstremt ren, atletisk silhuett; Pudelpointeren ofrer noe av denne essensen for å oppnå en ekte beskyttende barriere.

Begge rasene kan være svært allsidige og brukes fra sletter til vann.

Pudelpointer og Griffon Korthals

Korthals strihåret griffon deler med pudelpointeren ideen om en kontinental ståhund beskyttet av en ru pels og i stand til å arbeide i forskjellige miljøer.

Korthalerne har generelt en tendens til å uttrykke et mer samlet og metodisk søk, mens hos pudelpointeren kan pointerens innflytelse komme mer frem gjennom et mer dynamisk og romslig søk.

Begge representerer imidlertid utmerkede eksempler på hvordan europeisk hundeavl har utviklet hunder som er i stand til å kombinere spisshet, rustikkhet og allsidighet.

Pudelpointerens jaktegenskaper

• Utmerket nese og evnen til å oppfatte utstrålingen på avstand.
• Bredt og dynamisk søk uten nødvendigvis å miste forbindelsen.
• Naturlig og trygg stopp.
• Stor tilpasningsevne mellom slette, skog og vann.
• Sterk predisposisjon for apportering.
• Gode ​​akvatiske dyr og beskyttelse mot kulde.
• Ru og tykk pels egnet for vanskelig vegetasjon.
• Balansert temperament forbundet med en sterk jaktlidenskap.
• God fysisk utholdenhet.
• Evne til å jobbe før og etter skuddet.
• Allsidighet på fjærvilt og i gjenopprettinger.

Aspekter å vurdere før du velger en Pudelpointer

Pudelpointeren er en svært selektert arbeidshund for jakt, og bør ikke velges utelukkende for estetikk eller sjeldenhet.

Det krever aktivitet, bruk av nesen og konstant kontakt med føreren . Et dyr fra virkelig funksjonelle linjer kan ha høye nivåer av energi og jaktlidenskap.

Rasens relative sjeldenhet kan også gjøre det viktig å nøye evaluere avlen og oppdretterne.

For jegeren er det å foretrekke å se etter forsøkspersoner der evner, karakter, helse og resultater i bruksprøver er dokumentert.

Et utvalg basert utelukkende på morfologi ville risikere å miste nettopp det som gjør pudelpointeren interessant: evnen til å utføre en rekke jaktoppgaver samtidig som den opprettholder god generell balanse.

Helse og utvalg

Rasens avlstradisjon legger særlig vekt på funksjonell helse . Problemer som hofteleddsdysplasi og epilepsi vurderes nøye under utvelgelsen.

Denne tilnærmingen er spesielt passende for en hund som er ment for intenst arbeid. En stor nese og utmerkede jaktinstinkter blir ubrukelige hvis hundens fysiske struktur ikke tillater den å tåle årevis med aktivitet.

Valg av valp bør derfor alltid vurdere helsesjekker, karakter og funksjonelle egenskaper hos oppdretteren sammen med morfologien.

Dagligliv og forhold til familien

Utenom jakt kan pudelpointeren være en velbalansert hund med sterke familiebånd, spesielt når den får tilstrekkelig mosjon og mental stimulering.

Den bør imidlertid ikke betraktes som en stillesittende hund. Dens genetiske sammensetning er den til en selskapshund som er valgt ut til å dekke terreng, stadig bruke snuten, gå i vann og løse problemer.

Lukteaktiviteter, apportering og lange utflukter representerer derfor grunnleggende verktøy selv i perioder der den ikke brukes til jakt.

En fysisk trent, men mentalt understimulert hund kan forbli misfornøyd; hos pudelpointeren må kroppslige og kognitive evner brukes samtidig.

Pelspleie etter jakt

Den grove pelsen krever relativt lite vedlikehold, men bør kontrolleres etter hver travel dag.

Skjegg, ben, armhuler, mage, ører og mellomrom mellom fingrene kan inneholde frø, torner, små grener og annet plantemateriale.

Den harde teksturen bør ikke endres gjennom overdreven skjæring, da dette gjør belegget mykere og mindre beskyttende.

Etter arbeid i vannet er det også lurt å sjekke ørene og huden og la hunden tørke skikkelig.

Pudelpointeren i jaktleksikonet

Pudelpointeren representerer et av de mest interessante og vellykkede eksperimentene innen europeisk jakthundavl. Målet var ikke bare å krysse to svært forskjellige hunder, men å identifisere komplementære egenskaper hos hver av dem og transformere dem til en ny stabil rase.

De viktigste egenskapene som ble søkt hos pointeren var nese, fart, bevegelsesomfang og fasthet . Hos arbeidspuddelen var målet å bevare en predisposisjon for apportering, vannlevende evner, intelligens, hardførhet og allsidighet. Senere seleksjon var ment å eliminere individer der disse egenskapene ikke fant en tilfredsstillende balanse.

Denne balansen er nøkkelen til å forstå den moderne rasen. En pudelpointer som bare har et godt søk, men nekter å drikke vann, ville være ufullstendig. På samme måte ville en hund med et eksepsjonelt apporteringsinstinkt, men som mangler en god nese og en sikker spiss, være ufullstendig.

Faktisk krever allsidighet et spesielt komplekst seleksjonsnivå fordi det krever samtidig opprettholdelse av egenskaper som i andre raser utvikles separat.

Den engelske pointeren kan trenes til å spesialisere seg i langdistansejakt. En retriever kan avles nesten utelukkende for merking, hukommelse og apportering. Pudelpointeren, derimot, må beholde en tilstrekkelig mengde av begge egenskapene og legge til evnen til å arbeide i skog og vann.

Morfologien gjenspeiler denne filosofien perfekt. Kroppen ligner en kraftig pointer, men pelsen endrer fullstendig dens potensielle bruksområder. Den grove pelsen, den tykke underpelsen og skjegget beskytter hunden i bjørnebærbusker, fuktige områder og værforhold som ville utfordret en glatthåret hund mer.

Allsidigheten er tydelig selv i løpet av en enkelt jaktdag. På slettene kan hunden bruke vinden og den store snuten sin til å lete etter fasaner eller rapphøns. Når den går inn i skogen, forkorter den avstanden og justerer tempoet. Når den står overfor et våtmarksområde, må den demonstrere sin evne til å svømme og, etter skuddet, forvandle seg fra en jakthund til en apporterende assistent.

Denne evnen til å endre funksjon uten å miste balansen representerer sannsynligvis den sanne verdien av Pudelpointeren.

Sammenligning med drahthaar, kurzhaar og korthal lar oss også forstå den rike europeiske tradisjonen med kontinentale stående hunder. Rasene deler ofte målet om allsidighet, men oppnår samme resultat gjennom ulik genetisk arv og stiler.

Hos pudelpointeren er klarheten i den opprinnelige ideen fortsatt spesielt fascinerende: pointerens fart og store snute kombinert med arbeidspuddelens akvatiske egenskaper og allsidighet.

Av denne grunn bør rasen først og fremst vurderes på bakken. En perfekt pels og en vakker struktur er bare verdifull hvis den ledsages av balanse, lidenskap, en god nese, en god spiss, apporteringsevne og en vilje til å jobbe i vannet.

Tysk avl har tradisjonelt lagt stor vekt på helse og karakterstabilitet, fordi en allsidig hund først og fremst må være en pålitelig hjelper og fysisk i stand til å holde ut med mange års aktivitet.

Pudelpointeren er derfor en av de mest komplette kontinentale stående hundene: en hjelpehund der pointerens og puddelens arv har blitt forvandlet gjennom streng utvelgelse i søk, stående bevegelse, apportering, akvatisk og rustikkhet, noe som skaper en hund som er i stand til å følge jegeren fra slettene til skogene og til vannet uten å miste sin identitet som en autentisk arbeidshund.