En flott avslutningsdag på året i Fiordimonte, hyggelig selskap, hunder, åpne områder, fjærpenner og fasaner, mye lidenskap og bevis på en Benelli Caddy.
Vi bestemte oss for å gjøre det, og vi gjorde det: en vinterdag med jakt, ikke med våre vanlige folkemengder, men med nye bekjentskaper for å utvide horisonten vår og utforske jaktens mange fasetter. Omgivelsene var Fiordimonte-dalen, som vi alle nærmet oss med litt nøling gitt det kraftige snøfallet noen dager tidligere. Været var imidlertid på vår side. Først smeltet snøen og deretter tørket bakken ut, noe som gjorde jaktdagen mer enn perfekt, værmessig.
Dette var anledningen til å tilbringe dagen med jakt med Luca Naticchi, delegat fra 16 kaliberklubb Umbria og fetteren Umberto og Magda, kalt Maddy, «Benellier» allsidig for yrke og lidenskap. Og det var muligheten til å teste, takket være henne, den splitter nye satellitten Benelli, Caddyen, siden jeg faktisk har en hund som setter satellitter i krise: Alamino, en uforløst setter som har sin grunn til å dra på avstander, både lange og veldig lange.
Etter å ha satt opp Caddyen, satte vi kursen mot de bratte skråningene i Fiordimonte-dalen, hvor både hunder og jegere ga sitt beste, i et landskap som virkelig gjenforener kontakten med deg selv. Klippelignende daler og fantastisk utsikt fulgte oss, sammen med våre stopp og konstante konsultasjoner med Caddyen for å finne ut hva Alamino gjorde bak horisonten. Takket være Maddy og hennes dyktighet til å konsultere Caddyen, visste vi at Alamino løp, tisset under et tre eller stoppet på sideriske avstander; vi visste om han kom tilbake eller beveget seg lenger unna, og takket være det svært praktiske kartet som ble vist på smarttelefonen vår, oppdaget vi til og med på et visst tidspunkt at "utforsker"-setteren, Magellan-stil, var på jakt ned i dalen på hovedveien; vi oppdaget ham til og med senere, der han ledet Carabinieri-patruljen. Spøk til side, Alaminos ustoppelige lyst til å løpe ga oss muligheten til å teste Caddyen grundig, alltid presis i å kartlegge hundens bevegelser på et kart. På slutten av jakten lot den oss identifisere de absurde rutene setteren tok for å nå de mest avsidesliggende hjørnene av jaktreservatet Marche. Vi kunne snike oss inn på alt: hvor han stoppet, hvor han løp vilt, hvor mange kilometer – mange, mange – han tilbakela i ett hektisk løp. Kort sagt, for å være ærlig, lot Caddyen meg vite litt mer om hva Alamino gjør utenfor mitt synsfelt, noe som skjer 80 prosent av jaktdagen.
Men heldigvis hadde vi også andre hunder, og de lot oss også ha en tilfredsstillende jakt.
Maddy var en hyggelig oppdagelse også i denne forbindelse: en edru person, en elegant tolker av jaktactionen, aldri overdrevet, hun gjorde gruppens selskap avgjort bedre, og viste stor lidenskap kombinert med den store sansen for å gjøre alt med absolutt sikkerhet i tankene, et avgjørende aspekt ved gruppejakt. Hun var respektfull overfor hundenes arbeid, poengene deres og sine jaktkamerater. Og ... la oss innse det ... en avgjort utmerket skytter. Kort sagt, en lidenskapelig allroundjeger og gruppens ubestridte Diana.
Luca, en førsteklasses jeger, blander sin seriøse tilnærming til jakt med, som bare han kan, hysteriske historier som man ville sett i et hvilket som helst jaktfølge; også denne gangen ga han alt.
En dag som absolutt er verdt å gjenta, med samme selskap, så effektiv og så hyggelig.
Godt nyttår til alle, og lykke til med resten av jaktsesongen.
Richard Ceccarelli
