Det toskanske jegerforbundet griper også inn i jaktulykken i Apricale og minister Costas uttalelser.
Den tragiske hendelsen i Apricale har dessverre nok en gang fremhevet svakhetene i politikken, og samtidig den forverrede anti-jaktfølelsen og dyrerettighetsfølelsen som ulmer over hele landet. Ved å utnytte en tragisk omstendighet, hvis detaljer ennå ikke er avklart, har nok et korstog blitt lansert mot legitimiteten til jakt, til det punktet at den fremstilles som et reelt problem for offentlig orden.
Selv før aviser og TV-sendinger forvrengte opinionen om den fatale ulykken, hadde tidligere minister Brambilla, WWF med sin vanlige litani, dyrerettighetsorganisasjoner som LAC, LAV, ENPA, og sist men ikke minst, noen politiske skikkelser som grunnla anti-jakt-intergruppen allerede vært i arbeid i flere måneder. Apricale-tragedien var ikke annet enn utløseren for en veletablert politisk og kulturell motreaksjon, klar til å kaste søle når jakt og vår lidenskap blir avslørt. Minister Costas hensynsløse uttalelser om jakt og anmodningen til regionene om å forby det på søndager er den direkte konsekvensen av en politisk koordinert innsats som, med utgangspunkt i en spesifikk hendelse, tar sikte på å åpne en ny anti-jakt-front i parlamentet og over hele landet, en med spesifikke mål å forfølge.
Det er faktisk ingen tilfeldighet at selv etter den dødsfallet bestemte den hensynsløse ministeren Costa, uten å gidde å forstå de sanne omstendighetene rundt hendelsen, umiddelbart å advare regionene om riktigheten av jaktkalendere og til og med tok opp spørsmålet om å oppheve den svært restriktive nasjonale loven 157/92. Denne kraftige mediekampanjen klarte ikke å ta opp virkeligheten; faktisk, i løpet av timer, og takket være politiets og påtalemyndighetens arbeid, dukker det opp en annen tolkning av hendelsen; elementer har dukket opp som merkelig nok ikke har blitt tatt hensyn til av de som var så ivrige etter å rope ut av anti-jakt-rop og indignasjon. Etterforskningen har avslørt at den unge mannen, drept av en jegers utilgivelige og utilgivelige hensynsløshet, ikke hadde gått ut i skogen tidlig den morgenen for å nyte en avslappende tur med hundene sine. Den unge mannen var bevæpnet med jaktrifle og ammunisjon, hadde ikke våpenlisens eller jaktkort, og gjemte seg i tett vegetasjon på et svært utilgjengelig sted.
Disse omstendighetene tyder absolutt på en tragisk krypskyting, men de har ingen betydning for det bredere spørsmålet om forholdet mellom de som legitimt jakter i området og de som frekventerer naturmiljøet for rekreasjons- eller sportsformål. Minister Centinaio gjorde derfor klokt i å styre kontroversen tilbake på sporet, ved å hevde sitt eget og departementets ansvar i saken og gjenta at alle avgjørelser må tas i institusjonelle organer og ikke på sosiale medier. Denne posisjonen ble også gjentatt i uttalelser fra presidentene og byrådsmedlemmene i store regioner som Lombardia, Emilia-Romagna og Toscana, som sterkt motsatte seg å følge de peremptoriske forespørslene som ble fremmet av miljøministeren.
Dette har bidratt til et forhastet og klønete forsøk på å komme seg på rett spor fra minister Costa, som i dag skyndte seg å justere uttalelsene sine, fremheve de store forskjellene mellom jakt og krypskyting og gjenta at legitimiteten til jakt går hånd i hånd med legitimiteten til de som ønsker å nyte naturen. Jakt er en legitim aktivitet, og «regjeringskontrakten» setter ikke spørsmålstegn ved den. For vår del gjenstår det bare å erkjenne hvordan denne triste saken har slått tilbake på de som håpet å utnytte den til å starte et nytt korstog mot jaktverdenen. Vi håper også at, stilt overfor realiteten, vil meningsløse forslag som forespørselen om å forby jakt på søndager i ulike regioner forbli begravd i nyhetene.
En nyhetsartikkel som, blant annet uten å demonisere de som utøver visse aktiviteter, forteller om 70 dødsfall i fjellet i sommer, omtrent 400 drukninger i 2017 og 3.700 dødsfall i trafikkulykker. Når det er sagt, er vi ikke uvitende om behovet for å ta alvorlige tak i visse problemstillinger, som vår verden også bør ta hensyn til med intelligens og en følelse av ansvar for å ytterligere legitimere vår lidenskap overfor opinionen. På visse spørsmål, som sikkerhet, kan vi aldri gjøre nok. Selv om Toscana har innført visse regler i årevis, inkludert for sikker utøvelse av høyere risikojaktformer, som drevet villsvinjakt, kan og må mer absolutt gjøres.
Vi må også utnytte kontrollpunktene for å sikre at disse jaktmetodene, spesielt, ikke bare er tilstrekkelig skiltet, men også støttes av frivillige som gjør seg synlige ved de viktigste tilgangspunktene til skogen, og informerer de som bruker dem av ulike grunner eller aktiviteter. Å reflektere over startdatoer for forfølgelsesjakt, og favorisere perioder med mindre vegetasjon og dermed større synlighet, er noen av områdene vi må jobbe og forplikte oss til. Men selv borgere, enten det er sopsjegere, trøffeljegere eller bare besøkende, kan gjøre sin del ved å vise bevissthet om problemene. Det ville være nok å ta et hint fra det som skjer i fjerne land som USA og Canada, hvor de som besøker skogen i mange tilfeller bruker synlig klær av kulturelt valg, ikke ved lov. Kan dette fungere i Italia også?
Kunne ytterligere ulykker eller potensielle tragedier vært unngått? Hvis vi hadde levd i et «normalt land», kunne vi kanskje til og med snakket om det. Til slutt gir denne hendelsen oss en ytterligere advarsel; den demonstrerer tydelig den kulturelle svakheten som italiensk jakt står overfor for tiden. Ikke engang de åpenbare fordommene til de høyeste myndighetspersoner presser de nasjonale jaktforeningene til å bryte fastlåste situasjoner og bygge enhet. Denne episoden bør lære oss og anspore oss til å legge grunnlaget for et sterkt, kulturelt autoritativt nasjonalt organ, i stand til å gi nøyaktig informasjon, og motvirke de som i dag feigt og urettferdig utnytter mediemakten som sosiale nettverk og massemedier kan utøve på opinionen i løpet av få timer. For å gjøre dette må vi sette inn etterretning, ressurser og ekspertise. Bare sammen kan vi gi lidenskapen vår en fremtid!
CCT
