Den 7. oktober publiserte den regionale forvaltningsdomstolen i Lombardia, seksjon II, kjennelse 2298/2024 i forbindelse med anken som blant annet krevde annullering av resolusjon nr. 2774 fra Lombardia regionale råd av 15. juli 2024 om «Tilleggsbestemmelser til den regionale jaktkalenderen 2024/2025».
Retten avsa endelig kjennelse i anken, erklærte den delvis ugyldig og avviste den i øvrig.
Som dere kanskje husker, hadde AB – Agrivenatoria Biodiversitalia instruert sine advokater om å gripe inn i klagen som miljøorganisasjonene hadde inngitt angående jaktkalendere (i Lombardia og andre regioner), spesielt angående henvisningene til artikkel 9 i grunnloven. I anken argumenterte disse organisasjonene for at hele jaktkalenderen burde anses som ulovlig , og at jakt ikke lenger var forenlig med grunnloven, gitt en forvrengt tolkning av endringene i artikkel 9.
AB har, spesielt etter konferansen om artikkel 9 i grunnloven som ble arrangert i juli av Coldiretti sammen med UNA Foundation, besluttet å ta et sterkt standpunkt i saken, og har trukket inn noen av landets ledende konstitusjonelle eksperter.
Og TAR-kjennelsen bekreftet fullt ut hensynene som ble fremlagt i vår redegjørelse.
Av særlig relevans er utvilsomt det som er avklart i avsnittet i den operative delen av setningen som vi rapporterer nedenfor:
Retten blir bedt om å reise spørsmålet om konstitusjonaliteten til statlige lover (artikkel 1, paragraf 2 og 3, og 18 i lov nr. 157 av 1992) og regionale lover (artikkel 40 i regional lov – regional lov nr. 26 av 1993 og hele regional lov nr. 17 av 2004) om jakt, på grunn av deres påståtte konflikt med artikkel 9 i grunnloven, endret ved konstitusjonell lov nr. 1 av 2022, som bestemmer at: «Statslovgivningen regulerer metodene og formene for dyrevern.»
Ifølge ankende parter forbyr den nye grunnlovsbestemmelsen, som har full og direkte virkning, jakt, ettersom jakt uansett ville være i strid med dyrevern. Spørsmålet om grunnlovsmessighet, slik det er presentert, virker åpenbart grunnløst.
Et annet viktig element i teksten er representert av følgende:
Først og fremst ser artikkel 9 i grunnloven ut til å være programmatisk og ikke direkte forskrivende, selv om den er inkludert blant de grunnleggende prinsippene i grunnloven. Den skaper et reservat i statslovgivningen om metodene for dyrevern, og dermed utsetter den konkrete identifiseringen av slike former for beskyttelse til delstatslovgivers valg.
Videre synes det åpenbart at lovgiveren, når den utøver sin lovgivningsmakt, nødvendigvis må balansere interessen for dyrevern med andre konstitusjonelle verdier , gitt at grunnleggende verdier i vårt rettssystem er gjensidig integrert, uten at en av dem antar absolutt verdi over de andre. Med andre ord er det nødvendig å forhindre fremveksten av det som effektivt defineres som «tyranniske rettigheter» (se, om behovet for å balansere «konstitusjonelt beskyttede interesser», Konstitusjonsdomstolens kjennelse nr. 264 av 2012, punkt 4.1 ff. i «lov»-delen).
La oss ikke glemme at EU-lovgivningen tilsynelatende ikke forbyr jakt.
Denne kjennelsen representerer en stor suksess og en utmerket presedens: Milanos regionale forvaltningsdomstol (TAR) erklærte spørsmålet om jaktens grunnlovsmessighet, reist av dyrerettighetsgrupper, for ubegrunnet. Dette bekreftet funnene fra konferansen som ble holdt i Roma i juli i fjor, der autoritative grunnlovseksperter uttrykte sine synspunkter på spørsmålet og bekreftet behovet for at lovgiveren balanserer interessene sine på en god måte i implementeringen av bestemmelsene i artikkel 9 i grunnloven.
