Haren er ettertraktet av mange jegere, og er et fascinerende viltdyr med unnvikende atferd, en verdig stjerne i enhver viltfange. Den er rask til å flykte, og den er en stor utfordring for både hunder og jegere å fange.
Haren har vært livsnerven i europeisk jakt siden uminnelige tider, og på det gamle kontinentet har den vært en så sentral aktør i lidenskapen for jakt at mennesket har tilpasset seg den og satt sin egen vri på den. Tenk bare, mest slående, på de mange jakthundrasene som har blitt valgt ut til å jakte på den unnvikende harehunden, eller riflene som i flere tiår har hatt løpslengder og choker spesielt designet for haren. Den har også spilt en uvitende rolle i jakten på annet vilt, som reven, som er harens primære motstander.
Kort sagt, haren veiledet oss, og vi lot den veilede oss. Haren er et stort sett stillesittende villdyr med veletablerte vaner i sitt territorium, og den avgrenser det med sekreter fra analkjertlene for å hindre andre harer i å trenge inn. Mot sine mange naturlige fiender – inkludert jegere – har den tre ressurser: immobilitet, en rask flukt som kan nå hastigheter på opptil 70 km/t, og sin bemerkelsesverdige reproduksjonskapasitet.
Harejakten
Nettopp på grunn av jegerens fascinasjon for haren er jaktpresset den opplever høyt og preget av ulike former for jakt, mer eller mindre spesialiserte. Noen jegere sporer harer med en pekehund, men dette skjer stort sett sporadisk, ettersom ingen jeger som forlater skogen, kanskje på jakt etter fasan eller skogsneppe, noen gang unnlater å få pekehunden sin ut i det tilstøtende brakklandet for å se om det er en hare til stede. Noen ganger stopper haren, noe som gir jegeren tid til å posisjonere seg optimalt, men ofte piler den av gårde når hunden passerer, og avhengig av terreng og dekning kan skyting være ganske lett eller umulig på grunn av dårlig sikt. De samme situasjonene kan oppstå med hunder som jager haren, men de stopper aldri, og selv om de kjenner lukten, har de en tendens til å angripe haren og skremme den bort. I dette tilfellet må jegeren være virkelig klar, ellers vil viltposen uunngåelig forbli tom. Skuddet i denne typen situasjon må være raskt og instinktivt – husk at vi har en eller flere hunder i veien – og hvis vi kan få øye på fuglen når den er litt lenger unna og vi bare kan se den bakfra, er det lurt å skyte mot øreryggen for å ha en god sjanse til å treffe den. Å skyte mot bakparten vil mest sannsynlig resultere i et bakketreff.
Men den klassiske harejakten, preget av høy vekt og spennende øyeblikk av skue, bruker utvilsomt hunder. Dette er en sosial jakt, både for jegere og hjelpemenn; faktisk får lederen av hundeflokken selskap av andre jegere, som plasserer seg på det som anses som strategiske rømningspunkter for haren når den er sporet. Som med villsvinjakt er dette postjegere, bortsett fra at i dette tilfellet må posten, om nødvendig, bevege seg på en koordinert måte basert på det jaktede territoriet. Disse jegerne er absolutt nødvendige, gitt at haren kan ankomme med den støyende hundeflokken tett bak, eller til og med sakte hvis den har bestemt seg for å forlate hulen sin tidlig. Fra posten er det ikke veldig vanskelig å skyte, forutsatt at man, hvis haren løper, har en rimelig kjennskap til å forutse jakten. La oss legge beskrivelsen av flokkens arbeid til side her, et emne vi ville risikere å ødelegge fordi det må foreslås av en ekspert, og i stedet fokusere på våpen og ammunisjon som er egnet for harejakt, en viltart som regnes som en av de edle stillesittende artene.
Rifler for harejakt
Å diskutere den mest passende hagla for harejakt betyr å starte med utsagnene som er gitt tidligere om de to mulige jakttypene. Hvis haremøter vanligvis er sporadiske med stående eller stående hunder, vil hagla naturligvis være den vi har bestemt oss for å bruke den dagen til smuglerjakt. I beste fall vil den være nyttig når vi har bestemt oss for å slippe hunden ut på brakk, og bytte ut patronene vi har brukt frem til da til skogsneppejakt med noe mer konsistent som vi har vært nøye med å ha i patronhylsene våre. Vi vil sannsynligvis ha et brytevåpen med korte løp, kanskje med brede choker, men dette vil ikke være en stor ulempe, ettersom denne typen harejakt krever instinktiv skyting på nært hold.
Når man jakter med en flokk hunder etter tradisjonelle metoder, kan jegere velge en litt mer spesialisert hagle. Selv om det avhenger av terrengtypen og vegetasjonen, plasseres stativene vanligvis på steder med god skyteplass. Den mest passende haglen er en som ikke er for lett og som enkelt kan avfyre de maksimale ladningene som tillates av kruttet; sistnevnte bør være 12, 16 eller 20, og i sistnevnte tilfelle strengt magnum. Den mest logiske løpslengden er 70–71 cm, noe som gir fullstendig og effektiv forbrenning av kruttet med progressiv action som finnes i en stor patron. Den ideelle choken for en halvautomatisk kan være en 2-stjerners choke, mens for en dobbeltløpet hagle med knekkmekanisme er en 1–3-stjerners choke et godt valg. Til slutt, dropp: når du skyter vilt som løper på bakken, er en hagle med et ganske utpreget dropp nyttig.
Patroner for harejakt
Vi må ta i betraktning at haren er et ganske tungt og tøft vilt, og motstanden øker enda mer mot slutten av jaktsesongen, når pelsen blir spesielt tykk. Når man, som når man går ut i brakk med en jakthund, kan man også bruke ammunisjon med hagl i størrelse 7 siden skuddet vil være på kort hold, men for en jeger fra et skjul er resonnementet annerledes.
I dette tilfellet krever det lengre skuddet bruk av større kuler, som opprettholder tilstrekkelig skadeenergi over en større avstand. La oss si at det er nyttig å bruke ammunisjon fra 4 til 2. For veldig lange skudd kan det være nyttig å gå enda lavere, men det er nyttig å huske at kuler med et tall på 0 eller enda større skaper mønstre med lav kuletetthet, og det mest sannsynlige resultatet kan være at vi sårer haren, kanskje med bare ett kule, og dette forårsaker unødvendig lidelse og er i det hele tatt uetisk.
Avhengig av vekten, som jeg nevnte, vil selvsagt maksimalbelastningen for hver kaliber gi deg best mulig pynt på skuddene dine. 38–40 gram for en kaliber 12, 331–32 gram for en god kaliber 16, og det samme for en kaliber 20 magnum.
Gitt skyteavstandene virker det naturlig at denne ammunisjonen må utstyres med en beholderpatron, og selv kobber- eller forniklete pellets kan gi noen ekstra fordeler ved langskudd.
